Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Jeg prøver alltid å gjette hva du tenker på, mamma
Gjør du? sier jeg. Jeg snakker jo hele tiden.
Nei, sier hun. Du gjør ikke det.
Kanskje man avleverer skyldfølelsen i en kirke fordi man ikke vet hvor ellers man skal gjøre av den.
Han sa at han alltid hadde lurt på hva det var som fikk dem ut på den utrygge isen. Om det var følelsen av overmenneskelighet eller tomhet som gjorde at noen prøvde seg på sånt.
Jeg er blitt en av disse kvinnene som ser verden fra busseter, fra ut gjennom vinduer.
Jeg har alltid følt en viss uro ved synet av innredningen i et kirkerom. De kjølige veggene , glassmaleriene ; alt som på den ene siden oppfordrer til respekt og samtidig har noe selvopptatt ved seg , som er ment å påkalle beundring. Det hellige som skal gjenspeiles i estetikken . De er også foruroligende , altertavlene . Det har jeg alltid syntes. Ansiktene har ikke utrykk jeg egentlig gjenkjenner , bare trekk av menneskelighet , men likevel uforståelige, overjordiske. Det opphøyde. men jeg tenker mer på angsten som ligger under. Nei jeg forstår det ikke .
I søvnen, i timene de glemte oss, tenkte jeg på hva som skadet dem hver dag, hva som formet dem eller var med på å forme dem, hva de var redd for, som jeg ikke visste om, ikke hadde forutsetninger for å fange opp, men som var synlige for dem der inne. Jeg følte meg så hjelpeløs. De virket og virker så nœr meg, men likevel lever de sine egne liv, jeg vet ikke om jeg kjenner dem så godt.
En gang må jeg ha tenkt at det ville beskytte henne. Å ikke vite, at det ville gjøre henne, gjøre dem, tryggere. Men når jeg ser henne nå, tenker jeg at det har virket motsatt. Kanskje er det sånn, at det man aner skremmer mer enn noe man blir fortalt. Det uskarpe, navnløse gjenferdet,
Tysk er et språk der man tilsynelatende kan snakke et helt kapittel til ende, setning på setning, uten å sette punktum og røpe hvem og hva som blir snakket om, før de siste stavelsene. Selve innholdet er pakket elegant inn, som plommen i et egg, man knakker forsiktig mot en kant og innholdet renner, selvsikkert, seigt, men vakkert og fyldig, ned i bollen. Man sier at man har observert, man har gjort seg noen tanker om. Man hat sich Sorgen gemacht.
Jeg vet selvfølgelig hvorfor, jeg er klar over hvordan hjernen stenger ute innrykkene som er der hele tiden, alt som gjentar seg og gjentar seg, det ville vœrt umulig å ta inn alt på en gang, konsentrere seg om å kjenne alle lukter hele tiden, høre alle lyder, tenke alle tanker; hvis den ikke gjorde det, ville vi ikke holde ut. Vi kan bare konsentrere oss om en liten del av gangen. Er det sånn med samvittigheten også?
Jeg er lœrt opp til å bekymre meg. Det viktige er å kle seg, gå på do, spise drikke, prate. Uansett hvor vondt det gjør, alt det andre.