Bokelskere.no

Berlin har aldri øvet noen tiltrekning på meg som by, og denne vinteren var den tyske hovedstad ganske enkelt uhyggelig. Det var krisetid i mange land, men ikke noe sted så synlig som her. Fattigdom, arbeidsløshet, ufliddhet, misnøye, sult og uvennlighet preget byen. Og i all denne elendigheten trivdes politiske agenter som mikrober i råttent vann.

Mussolini og Hitler er eksponenter for de land som har fostret dem - men de var aldri kommet fram til de imponerende maktstillinger de hadde om ikke alle land, alle folk og alle politiske partier hadde hjulpet dem. Uten skyld er ingen av oss. Det er vi selv som skaper tiden - ikke tiden som skaper oss.

Nå bestemte jeg meg:"Jo..." sa jeg langsomt, "jeg reiser. Jeg vet det er vanvidd. Jeg vet alt du tenker ... Og jeg er helt enig. Du tror kanskje det er eventyrlyst som driver meg? Kanskje. Kanskje, men det er vel mest fordi jeg vil hjemmefra nå. Det er noe jeg helst vil glemme. Jeg lengter, skal jeg si deg, lengter etter det som engang var...".

Jeg frøs og tente på ovnen, satte meg tett opp til den og varmet meg. Ganske langsomt begynte jeg å rive brevet i bittesmå stykker. Jeg lukket opp ovnsdøren og lot den stå åpen mens jeg bit for bit kastet brevet på varmen. Det var for sent. Hun hadde sin italiener - jeg min russerinne....

"Allting skifter, John; skulle det hende deg noe, så tenk på gamle George -." Så hvalpete jeg hadde vært den gangen. Nå visste jeg at han hadde rett. Allting skifter uavbrutt. Ingenting blir som før.

Etterhånden ble lusene en av våre viktigste kilder til underholdning. Tiden ble lang for oss som var kommet over det verste. Magasiner og bøker hadde vi ikke, og etter som alle hadde en ødelagt fortid bak seg og ingenting å se fram til, unngikk vi helst personlige samtaler.

"En bit, kamerat, en eneste bit...når jeg blir rik skal du få igjen...bare en liten smak."
Mannen lo hånlig. "Du rik, nei nå må jeg le...tigger er du...tigger..." Han stappet den siste biten i munnen og hoppet ned. Så spyttet han like forbi meg og gikk...

De som ennå var friske, ble avvæpnet og internert, så for så vidt kunne vi like godt ha overgitt oss til rumenerne. Men oss som var syke tok polakkene seg så godt av som det bare var mulig, omstendighetene tatt i betraktning.

Vi gjorde holdt og tok ham ut av vognen. Marken var stivfrosne, og vi hadde hverken hakke eller spade. Og selv om vi hadde hatt det, ville ingen av oss orket å grave en grav. Vi la han så pent vi kunne på veikanten, la armene hans over kors, dekket han til med granbar og ba en bønn. Uten å se oss tilbake dro vi videre.

Jeg skal aldri glemme den lykkefølelse som grep oss - mine tre soldater og meg - da vi i en landsby fant en krukke med kirsebærlikør. Vi tok oss en mektig slurk hver og bar krukken forsiktig ut i kjerren vår. Det var ikke mer enn så vidt vi greide å holde gråten tilbake da krukken sprakk mens vi skrumpet av gårde. Vi forsøkte å skuffe opp sneen som likøren hadde rent ut i, det smakte litt søtt, men varmet ikke lenger, og tung til sinns måtte vi dra videre.