Bokelskere.no

Så vidt jeg husker var det seks år etter krigens opphør at jeg tok opp en film av førti blinde flyktninger, som fikk reise til Norge fra Tyskland . Jeg filmet da de kom til Fornebu og da de ble installert på Konnerudkollen. Etter all den hensynsløshet som jeg hadde sett når man valgte flyktninger, gjorde det inderlig godt å konstatere at det i alle fall i ett land ble gjort en barmhjertighetsgjerning uten tanke på betaling i form av arbeidsytelser.
...
Underlig nok ble denne filmen av de blinde den siste filmen jeg lagde i mitt lange arbeidsliv. Etter alle de opptak jeg har gjort av menneskelige ødeleggelseslyst og grusomhet i krig og revolusjon, er jeg glad for at mitt siste arbeid var en skildring av barmhjertigheten, for det er den vi moderne mennesker trenger mest av alt. Kristen barmhjertighet.

Men andre land sender flyktningekommisjoner til Tyskland og velger ut immigranter. Avstumpet som vi mennesker er blitt gjennom krig og skildringer av konsentrasjons- og slaveleirer, er det ikke gått opp for disse kommisjonenes at de følelsesmessig ikke er bedre enn fortidens slaveoppkjøpere.

At Roosevelt lot seg fascinere av Stalin, og at England lot de opprinnelige ledere falle og gikk over til å smiske for Tito og andre kommunisthøvdinger, viser at Amerikas president ikke var sterk i utenrikspolitikken, og at selv en Churchill kan feile.

I selve Joannina skjedde det ikke noe av betydning, men vi hadde denne byen som et slags hovedkvarter. Jeg måtte ha et sted hvor jeg kunne legge fra meg pengene jeg trengte. For i det stakkars inflasjonsredne landet var pengeverdien så lav at jeg måtte bruke en egen koffert til å bære sedlene i - og den var adskillig større enn en alminnelig weekend- end bag og var fylt til randen av det beløpet vi to trengte for et par ukers opphold i fjellene.

Fireogtyve timer forsinket ankom vi Rio etter en reise som skulle tatt tolv timer. Etter denne opplevelsen tok jeg aldri tog uten å ha med smørbrødpakke, termos med kaffe og mineralvannflasker. Bedre å være føre var enn etter snar, som det heter.

I flere timer skranglet vi av sted, så var det stans igjen. Vi så ut, men det var ingen synlig grunn til stansen. Passasjerene gikk ut og fram til lokomotivet. Jo, fyrbøteten hadde mistet hatten, og var sprunget tilbake langs linjen for å lete etter den.

Nei, folkemord er ingen farse... Det er menneskets umålelige grusomhet når det handler uten Gud - satans fri utfoldelse.

Når jeg søkte dekning forsøkte jeg alltid å komme ut i åpent lende. Der var jorden myk, og faren for splinter mindre enn i skogen. En gang da jeg lå i en roermark, falt en bombe så nær at jeg ble helt dekket av jord, men jeg reiste meg uskadd og kom på toget igjen.

Neste dag gikk jeg opp i Utenriksdepartementet igjen for å høre om flyet var kommet vel fram. Meldingen lød på at det var kommet til London i god behold. Det betydde at bombardementet av Warszawa ville bli vist samme ettermiddag.

Hans tilfelle er vanskelig fordi man i alminnelighet ikke kan trekke en skarp grense mellom galskap og begavelse.