Bokelskere.no

De omkring oss hører ofte at vi roper om hjelp, samtidig som stoltheten vår hindrer dem i å hjelpe oss. Ingen har skildret dette bedre enn Halldis Moren Vesaas i diktet «Draum»:

Det ropte frå sjøen om hjelp hjelp.
Ei røyst som eg kjende: di
Eg skunda meg nedtil, sprang sprang,
fekk båten i hast gjort fri.

Skauv ifrå land, greip årene,
sette meg ned for å ro,
men kom ingen veg. Makteslaust
mot vassflata årene slo.

Kom ikkje nedi. Fekk ikkje tak.
Vatnet var stivna som bly.
Og langt uti mørkret di røyst
som ropte og ropte på ny.

Med årene sat eg og slo slo
mot dette som ikkje brast,
slo og visste: du ropte om hjelp,
men du heldt òg båten fast.

En psykolog som ble arbeidsledig skrev i et brev til en venn:

«Krefter jeg ikke er herre over stenger dørene til det livsrommet som heter "nå". Jeg kan verken gå bakover ut døren til gårsdagen eller komme videre til morgendagen. Rommet er stengt, jeg flakser som fuglen mot vegger og tak, mer eller mindre svimeslått og angstfylt, mindre og mindre i stand til å finne en utvei.»

«Kom til kanten,» sa han.
De sa: «Vi er redde.»
«Kom til kanten,» sa han.
De kom.
Han skubbet dem utfor.
Og de fløy.

En byrettsjustitiarius i Trondheim sa i sitt avskjedsintervju at han i sin yrkeskarriere stort sett hadde hatt med to typer mennesker å gjøre, kjeltringer og arvinger. Og av dem foretrakk han kjeltringene.

Vi har vært gjennom bondesamfunnet og industrisamfunnet, og er nå midt inne i grådighetssamfunnet.

Nesten alle kan tåle motgang, men hvis du vil prøve en manns karakter, så gi han makt, skal Abraham Lincoln ha sagt.

Ingen har hatt så mange klassekamerater og gamlekjærester som mennesker med suksess.

Da Henry Stanley lette etter David Livingstone i Afrikas jungel, forbauset det ham at de innfødte bærerne stadig satte seg ned. «Hvorfor gjør dere det?» spurte han. «Dere er jo ikke trette?» «Vi må bare sette oss litt,» svarte de, «slik at sjelen kan nå igjen kroppen.»

Ty efteråt skall du forstå
att just vid soluppgången
är natten särskilt kall
- men så börjar fågelsangen!

For mange er det et under at mange barn i utviklingsland smiler, så fremt de da er friske og mette, mens vi mener de burde strigråte hele tiden.