Bokelskere.no

Jeg var tildelt rollen som den som skulle gå upåaktet gjennom livet. Det høres kanskje enkelt ut, men man risikerer å komme i tvil om hvorvidt man faktisk eksisterer. Man er overlatt til seg selv, man har ingen som så å si kan bekrefte ens eksistens.

Det er faktisk lettere å holde seg flytende enn det er å gå under. Man flyter fordi man ikke våger noe annet.

I mine yngre dager kunne jeg selvsikkert påstå at det ikke var litteraturens oppgave å gi trøst. I dag vil jeg foreslå det motsatte. Vi trenger trøst. Intelligent trøst. Vi trenger å bli minnet om våre menneskelige egenskaper.

Bøkene jeg skriver er av en slik karakter at kun noen ganske få finner det meningsfullt å lese dem. Man kan si at de har vist evnen til å unndra seg alminnelig oppmerksomhet.