Bokelskere.no

Å fordoble seg i stedet for å kultivere sin egen person som noe enestående, er uttrykk for en form for mental passivitet som bedrøvelig mange mennesker henfaller til.

Jeg er sikker på at din far tror at han forstår seg på politikk og stemmer hver gang det er valg, samtidig som han forbanner politikernes udugelighet. Selv har jeg aldri lagt en stemmeseddel i en urne, og jeg kommer aldri til å gjøre det, men hvis du på død og liv føler behov for å opptre som en ansvarlig borger som gjør sin samfunnsplikt, må du i alle fall sørge for å stemme på de revolusjonære. Da har du om ikke annet gitt den eneste stemmen du har til en fjollete fanatiker som egentlig ønsker å halshugge deg uten annen grunn enn for å gjøre deg et hode kortere, sånn at alle blir like lave.

Det finnes så uforståelig mange eksperter på livet.

Til tross for at mine foreldre hadde hvert sitt soveværelse, må min mor ha vært av den oppfatning at det var her hun hørte hjemme, innkapslet i sitt eget følelsesløse og resignerte fravær. Jeg tror ikke at hun søkte trøst i det religiøse. Heldigvis, vil jeg si; hun ville utvilsomt ha blitt en fanatiker.

Uten hjernens evne til å glemme ville vi alle ha vært fullstendig vanvittige.

Sånn skulle det fortsette. Det ensomme barnet skulle bli til en ensom mann som hadde lett for å trekke seg unna. Han ble en mann som unngikk andre så sant det var mulig, en mann som benyttet enhver anledning til å trekke seg unna, en mann som måtte anstrenge seg til det ytterste for å oppføre seg normalt i andres selskap, og som alltid lengtet vekk, uten å vite hvor, bare vekk.

" Der kan du se," sa min far, "på fotografens oppfordring bestemte vi oss for å vente, i håp om at ditt utseende skulle endre karakter. Dermed ble det aldri noe familiefotografi. Ikke det engang."
"Dere får det til å høres ut som om det var min feil at vi aldri ble fotografert," sa jeg.
"Det står ikke til å nekte for at du hadde et lite tiltalende ytre," sa min mor, "vi syntes det var for ille å forevige deg sånn som du så ut. Til og med fotografen mente det, så du kan vanskelig klandre oss.""
"Visst faen stemmer det", sa min far, "jeg sitter vel ikke her og dikter opp det hele som en annen idiot. Vi kunne selvfølgelig ha fått deg fotografert med en hette over hodet. Det ville ha vært bortkastede penger, men det har vel aldri plaget deg."

"Far pleide å si at ingenting er så arvelig som fattigdom," sier hun, "og du behøver ikke engang å vente halve livet på at arven skal bli din, du får den i det øyeblikket du unnfanges. ...."

Min tante hadde søkt tilflukt i sin egen hjelpeløshet. Hun visste ikke hvor hun ellers skulle gjøre av seg.

Jeg tror jeg trygt kan påstå at min barndom gikk temmelig sporløst hen over mine foreldre, og dermed også over meg. De skjønte ikke hvem som hadde sendt meg eller hvordan jeg hadde havnet under deres tak. Som en naturlig konsekvens av deres usikkerhet, skjønte jeg ikke selv hvem jeg var.