Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Da jeg var gutt, hørte jeg en som var på besøk på gården, peke på endene våre og si til far at det var mot naturens orden å beskytte dem mot rovdyr slik vi gjorde; at i virkelighetens verden klarer de seg selv, for naturens lover favoriserer de sterke. Solen skinte den dagen, og endene lå i vannet på det snudde lokket til vanntanken, der de alle hadde stimlet sammen, tvinnet halsene rundt hverandre og sovnet. Far hørte på denne mannen, nikket, skjenket mer te, og så fortsatte de å prate. Så sa far:
«Når du er ferdig med teen» - han pekte på den – «så har du vel ikke noe imot at jeg går inn og henter en hagle og tar livet av deg med den?»
«Jeg skjønner ikke hva du mener,» sa mannen og flyttet seg nervøst på stolen.
«Jo, det tror jeg nok du gjør,» sa far. «Jeg har nemlig et haglgevær, og det har ikke du, jeg er sterkere enn deg, så da kan jeg skyte deg, ut fra den måten du tenker på.»
Samme kveld, straks vi var hjemme, satte jeg på billyktene og begravet ham i blomsterbedet der jeg fant ham, et område jeg visste jeg kunne se fra vinduet når jeg kikket ut. Det var hardt å slenge den første skuffen med leirjord over ansiktet hans, å se hullet gravet ut rundt den kroppen som så ofte hadde løpt etter leker jeg kastet, eller som lå og sprellet på gulvet mens han løp og bjeffet i drømme. Spaden beveget seg inn og ut av lysstrålen mens jorden traff ham i magen, i ryggen, trengte inn i ører og øyne, mens jeg dekket ham til, ham og alt det som hadde gjort ham til den han var: hvordan han gikk tur, hvordan han hvilte, hvordan han spiste når han var sulten, stjernene han satt og så på av og til, den første dagen jeg kom hjem med ham, da han så snø for første gang, og hvert sekund av vennskapet han hadde gitt meg, alt han tok med seg inn i tausheten og ubevegeligheten. Jeg skyflet hele verden over kameraten min og kjente vekten som om jeg skulle ha ligget sammen med ham der i mørket.
Jeg så på blomsterbedet igjen, flekken der jeg hadde skavet vekk snøen, et lite fnugg fjernet fra dødens ansikt, like meningsløst som om jeg skulle ha gravet ham opp og holdt ham i armene mine igjen. Å ha ham så nær og ikke ha ham i det hele tatt…der lå Hobbes, revet vekk fra meg, revet vekk fra sitt eget liv, sin glede.
Så sa han: "En snikskytter i det militære venter urørlig i tre timer for å ta sikte i ett sekund på et mål som skyter tilbake eller nedkaller et granatregn hvis snikskytteren bommer. De karene der ute [jegerne]," og han pekte ut av vinduet uten å løfte blikket, "de skyter på mål som følger et forutsigbart mønster og heller ikke kan besvare ilden, man behøver ikke bekymre seg hverken for å avsløre sin egen posisjon, glimtet fra børsemunningen eller røyken fra løpet. Det verste som kan skje, er at man bommer, eller at såret ikke er dødelig, slik at dyret løper blødende av sted for å finne ungene sine."
Denne gangen visste jeg at det var en vind som varslet snø, for trærne skranglet som det fineste sølvtøy, lyden av et frådende arktisk hav over tretoppene.
Han var vendt tilbake til jorden, og navnet hans hadde med jord å gjøre, "terrier", fra latin - den som ikke gir seg, men graver etter byttet. Likevel kunne jeg ha satt et spedbarn i rydningen i skogen, og Hobbes, pitbullterrieren, ville ha forsvart det barnet mot bjørn, mot gaupe, mot hva som helst som beveget seg i den skogen, menneske eller ei, for det var hans oppgave å forsvare det, om det så skulle koste ham livet. Og det er ikke nødvendig å sultefore en slik hund og bure den inne for å gjøre den til en hardhaus, det er innebygget, de er tøffe fra begynnelsen av. Jeg hadde behandlet ham som et spedbarn, det er sant, og det er nok av dem som sier det er galt å behandle et dyr som et familiemedlem når det er så mange mennesker som sulter, hvorfor ikke først mette folk som ikke har mat. Jeg regnet med at de mettet disse sultende menneskene selv, når de fikk sjansen - det kunne ikke jeg vite noe om. Men lykke til. De fikk gjerne leve i sin verden, bare de holdt seg unna min.
Vi kjørte hjem med ham mellom oss på forsetet. Hunder er fortrolige med sin egen skjebne, og der han satt mellom oss på forsetet i pickupen på de svingete veiene,... visste denne lille karen at livet hans nettopp hadde forandret seg, og han nøt hvert øyeblikk med hele seg. Da jeg hadde vært og hentet post på postkontoret tidligere, hadde jeg lagt den på setet. Nå skled en haug konvolutter rundt som en annen vannpytt, og han hoppet rundt på bunken mellom oss. Jeg sa til ham at jeg også syntes det var best å unngå sånne brev. Vi kalte ham Hobbes.
"Man skal være temmelig grusom, for å si det mildt, når man kan skyte en hund på den måten," sa dyrlegen og gikk bort og la hånden på skulderen min, og jeg visste hva det betød. De gikk sin vei...og jeg stod der med hunden min under den enslige lampen.
Den lille kameraten min så på meg, og jeg holdt hodet hans, og så la han hodet på armen min og sluttet å puste, som om det var helt i orden at han slapp taket nå som jeg var der.