Bokelskere.no

Jeg ventet på ingenting. Og ingenting kom. En dyp is snek seg inn i hjertet. Jeg kjente hvordan den fant seg til rette og bedøvet klaffene og stilnet vinden som blåste inne i kroppen min, hørte den gå løs på knoklene og puste taushet inn i de skjøre hulrommene, alt som var knust. I det øyeblikket opplevde hjertet mitt kuldens fred.

Han satt med hodet ut av vinduet og vinden i ansiktet mens vi var ute på kjøretur, og han var lykkelig i hver fiber i kroppen, for hunder lever korte liv og har en ekstra sans for hvert eneste flyktelige øyeblikk. De spiser av hele sitt hjerte, de leker av hele sitt hjerte, de sover av hele sitt hjerte.

Jeg ventet på ingenting. Og ingenting kom. En dyp is snek seg inn i hjertet.

Far var så sparsom med ordene at man måtte helle vann på dem, så de kunne svulme opp til en forståelig setning.

Maine, denne hvite stjernen som brenner fra november, den hersker over et kaldt himmelhjørne. Her er det bare korte setninger og lange tanker som kan overleve - hvis du ikke er laget av nord og henfallen til lange perioder alene, skal du ikke våge deg inn hit da. Avstander skrumper, tiden blir kastet ut. Barn skriver navnet sitt på tjern med skøytene, hunder trekker sleder. Folk nedkjemper vinteren ved å lese hele kvelden, lar sidene hvirvle hundre ganger raskere enn dagen dreier, små tannhjul som driver ett større tannhjul gjennom alle de månedene. Vinteren er femti bøker lang, og nagler deg til stillheten som et innsekt på et knappenål; ens egne setninger folder seg sammen til enkeltord, viseren på tolv utgjør tidens ene, samlede hånd. Hver blikk ender i snø. Hvert skritt synker nordover. Slik er tiden i Maine, selve den hvite tiden.

Han satt med hodet ut av vinduet og vinden i ansiktet mens vi var ute på kjøretur, og han var lykkelig i hver fiber i kroppen, for hunder lever korte liv og har en ekstra sans for hvert eneste flyktige øyeblikk. De spiser av hele sitt hjerte, de leker av hele sitt hjerte, de sover av hele sitt hjerte.

(...) det britene kalte no man's land, området du ikke våger deg ut i, for når du først gjør det, kommer du ikke tilbake, du er iallfall ikke den samme mannen som dro.

Og sammen med tristheten var det noe annet som smøg seg inn døren, et snev av noe annet, mener jeg. Det må ha kommet fra vedstabelen eller stormet inn fra skogen, for jeg hadde aldri følt noe slikt før.

... enkelte mennesker er nødt til å skape smerte hos andre for at de skal føle mindre av den selv.

Et annet menneskes fravær melder seg som en ny årstid, til å begynne med bare stykkevis: Du ser fraværet i dem lenge før de drar sin vei.