Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Når vi sammenligner med de fleste andre land i verden har den homofile frigjøringen i Norge kommet langt på kort tid. Det tror jeg de fleste er enige om. Personlig har jeg opplevd at min sivilstatus har fulgt samfunnets lovendringer. Jeg har gått fra å være samboer, til partner og til sist ektefelle, til samme mann over en periode på 25 år. I dagens Norge er det lett å glemme at jeg ble født kriminell. Det er lett å glemme at de rettighetene homofile har i Norge er kjempet frem av relativt få mennesker, på relativt kort tid og under stor motstand.
Jeg er ikke så glad i uttrykket å stå fram som homofil, selv om jeg bruker uttrykket selv. Uttrykket å stå fram antyder at man i utgangspunktet har fremstilt seg som heterofil, men at man så, plutselig eller over tid, omsider blir ærlig og sier det som det er. Man står fram som homofil. Men ingen står fram som heterofil. Dette viser igjen til heteronomativiteten. Alle forutsetter å være å heterofile og dersom du ikke er det må du selv sørge for å få fortalt det til omverdenen, ellers lever du i skapet.
Diskrimineringen av homofile er ofte ikke så uttalt og direkte. Det er sjelden at noen sier høyt og tydelig at de ikke liker homofile eller at du ikke får en tjeneste eller vare fordi du er homofil. Selv om det hender.
Diskriminering er ikke en privatsak. Arbeid mot diskriminering og for likestilling er en samfunnssak. Alle har ansvar for at homofile og lesbiske blir inkludert og ikke diskriminert.
Det kan være vanskelig å se diskriminering. Det er spesielt vanskelig å se diskriminering hvis du ikke utsettes for det selv. Men også den som utsettes for diskriminering kan ha vanskeligheter med å se og erkjenne diskrimineringen.
Jeg har derfor laget en liste over 10 privilegier jeg mener heterofile har og som vi homofile ikke har.
Diskriminering handler om hva vi ser og hva vi ikke ser. Diskriminering handler om viljen til å se og om evnen til å se.
Problemet er at folk forusetter at jeg er heterofil inntil jeg har sagt noe annet.
Flere har sagt til oss at vi kunne jo godt ha invitert til fest eller laget et rituale på egenhånd. Kanskje vi til og med kunne ha funnet en prest som ville velsigne ekteskapet i en kirke. Selvfølgelig kunne vi gjort det. Dette er imidlertid ikke et spørsmål om kreativitet og artige innfall fra enkeltindivider. Å gifte seg er en offentlig handling og det var denne offentligheten som ble tatt fra oss. Vi ble henvist til et skjema og en postkasse. Jeg kan ikke forstå det som annet enn diskriminerende.
Kirkens voldsomme engasjement mot homofile har forundret meg. I en tid da det er uendelig mange oppgaver å fokusere på, hvor krig,sult, urett ødelegger mennesker, velger kirken å legge sine krefter i å hindre kjærligheten mellom to av samme kjønn. Hvordan kan man forklare et slikt fenomen?