Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Jeg våkna av duren fra en bil som kom kjørende. Jeg visste ikke hvor jeg var eller i hvilken tid på døgnet. Jeg var uten navn og hjemløs i tida. Jeg kunne vært tolv år, jeg kunne vært åtteogseksti. Så slo jeg øynene opp og stirra i køya rett over meg og kjente igjen den køya fra alle åra som hadde gått og kjente igjen mitt eget liv og kvelden før i hver eneste detalj, og da var jeg tilbake i sommerhuset med et smell. Men det føltes ikke riktig, og det var som om noe annet, mer passende, mer flatterende for min person ble borte med søvnen.
[...] kanskje var det det jeg var blitt. En historisk feilplassering. Eller jeg hadde en brist i karakteren, en sprekk i grunnmuren som år etter år ville sprenge seg større.
[...] nettopp nå huska jeg bare kroppen hans mot kroppen min da han var liten og jeg bar han under armen overalt hvor jeg gikk; den fastheten, den tilliten, og de få orda han sa om igjen og om igjen, som var de eneste orda han kunne, og navnet mitt var ett av dem, og jeg ville ikke slippe.
– Han lærer aldri å gå ordentlig, sa mora mi.
– Slipp han nå for guds skyld ned. Men jeg ville ikke slippe, og han ville ikke ned.
...men når det gjalt det å dø, var jeg redd. Ikke for å være død, det kunne jeg ikke begripe, det var å være ingenting og derfor ubegripelig for meg og ikke noe å være redd for egentlig, men nettopp det å dø, det kunne jeg begripe, akkurat det sekundet da du helt sikkert veit at nettopp nå kommer det øyeblikket du alltid har frykta, da du plutselig forstår at alle muligheter for å være den du egentlig ville være, er over og forbi, og at den du var, er den de andre vil huske. Da ville det bli som en sakte stramning om halsen og ikke ei dør som noen åpner og lys flommer ut, og en kvinne eller mann du alltid har kjent og alltid har likt, kanskje alltid har elska, stikker hodet sitt fram og vinker deg stille inn til en hvile der inne bak døra så mild og fin fra evighet til evighet.
Maobildet jeg hadde, var det kjente fargeretusjerte fotografiet hvor han sitter lett bøyd over bordet sitt og skriver med en sånn kinesisk tusjpenn eller pensel, og jeg tenkte alltid, eller håpte, at det han skreiv akkurat da ikke var en av de politiske eller filosofiske artiklene, men et av diktene, kanskje det som begynner: "Skjøre bilder fra avreisen og landsbyen dengang. Jeg forbanner tidens elv: det er toogtredve år siden," fordi det er en menneskelig Mao, en jeg følte meg knytta til, en som kjente tida herje med kroppen som jeg sjøl hadde kjent det mange ganger, hvordan tida helt uforvarende kunne komme meg i kapp og plutselig fare omkring på undersida av huden som bitte små, elektriske støt, og det var ikke mulig å stoppe dem, enda jeg så gjerne ville. Og når de endelig ga seg og alt ble stille, var jeg allerede blitt en annen enn den jeg var før, og det gjorde meg noen ganger helt oppgitt.
Jeg har egentlig aldri greid å se de store forandringene som er på vei før i siste øyeblikk, har ikke sett hvordan én tendens dekker en annen, som Mao pleide si, hvordan det som kommer strømmende like under overflata kan bevege seg i en helt annen retning enn den du trudde alle var blitt enige om, og hvis du ikke er oppmerksom når alt sammen snur, blir du stående aleine igjen.
Uansett hvem du var da du var ung, kom plutselig dagen da alt var på plass, nipsen og blondedukene, de små hundene av porselen og gjetergutten i porselen ved møllehjulet et sted i alpene, og i ramme på veggen gikk englene englevakt ved bekken bak jenta med de lysende flettene som lente seg for langt fram for å fange en fisk eller hva det nå var som fantes i bekken.