Bokelskere.no

Mor hadde advart meg om den da jeg var yngre...Men mor var ikke her. Hver måned, hadde hun sagt... Barnet jeg kjente til, var i ferd med å ta farvel. Jeg visste ikke hvem jeg ville ende med å bli. Jeg sto vaklende på terskelen til resten av livet mitt. Den kvelden lot jeg barnet få ta sitt siste farvel idet hun trakk teppet over hodet og gråt etter moren sin.

Jeg erindrer den dagen nå gjennom hukommelsen og tidens slør. Men gulfargen har aldri falmet. Den er like levende i minnet mitt som den dagen vi dekket huset og oss selv med gulmaling og danset rundt i hagen som kanarifugler.

Hemmeligheter i familien er som kreft. I likhet med kreftsvulster vokser de seg stadig større, og dersom de ikke blir fjernet, kveler de sinnet og sjelen og avføder galskap. Så lenge de blir værende, kaster de skygge over hver sannhet som ytres, og tilslører, hemmer og forvrir den. Hemmeligheter skader like mye den som holder på den, som de den holdes fra. Og selv når hemmeligheten kommer for en dag, kaster den skygger inn i fremtiden, og restene etter den holder oss på vakt og i vånde.

Kjærligheten er rar; det var aldri noen som lærte en hvordan man skulle gjenkjenne den.

Jeg er klar over at mange føler seg makteløse og føler at vold er den eneste muligheten til å oppnå forandring. Men tro meg, det er det ikke.

Det er noe med en høytidsfest som uansett hvor mange mennesker det er, får en til å bli smertefullt klar over menneskene man savner.