Bokelskere.no

Etter at jeg hadde fått pengene mine og dermed tettet det dramatiske hullet i min økonomi, vendte jeg tilbake til teatret, som jeg nå ikke kunne leve uten, jeg behøvde teatret like mye som en morfinist behøver morfin.

Som en tynn grå orm lå en isolert elektrisk ledning på gulvet i teatersalen, den snodde seg gjennom alle benkeradene i parterre og forsvant gud vet hvor. Den ga næring til en bitte liten lampe på et bord som sto i midtgangen. Den var akkurat kraftig nok til å belyse papiret på bordet og blekkhuset. På papiret var det tegnet et ansikt med oppstoppernese, ved siden av ansiktet lå et appelsinskall som ennå ikke var tørket inn, og et askebeger fullt av sigarettstumper. En karaffel med vann glimtet svakt, den sto utenfor lysfeltet. Salen lå i halvmørke, og det var så mørkt at når folk forlot det opplyste området, følte de seg frem og støttet seg til stolryggene inntil øynene hadde vent seg til mørket. Scenen lå åpen og var svakt opplyst ovenfra gjennom snoreloftet. Oppe på scenen sto en kulisse med baksiden vendt mot publikum, og den hadde en inskripsjon: Får og ulver 2. Her var en lenestol, et skrivebord og to taburetter. I lenestolen satt en scenearbeider med russisk skjorte med knapperad på siden og jakke, og på en av taburettene satt en ung mann i vanlig jakke og bukse, men han hadde en rem om livet hvor det hang en georgisk sabel. Det var lummert inne i salen, utenfor var det en strålende maidag.

• Forsøk nå å forstå at så snart De hadde satt Dem ned og åpnet manuskriptet, sluttet han å lytte til Dem. Nemlig. Han var bare opptatt av å besette rollene slik at hver av veteranene fikk en rolle, og at hver og en kom til sin fulle rett... Og her kommer De med revolverskudd! Jeg har arbeidet på dette teatret i ti år, og har hørt at sist det ble løsnet skudd på vår scene var i 1901, og det gikk veldig galt. I et skuespill av ... hva var det nå han et ... en veldig kjent forfatter ... nå vel, det er ikke så nøye ... kort sagt: Her er to opphissede herrer som krangler om en arv, de fyker i tottene på hverandre, og til slutt skyter den ene med revolver, dessuten bommer han ... Under sceneprøvene hadde man en medarbeider som markerte skuddet ved å klappe i hendene, men på generalprøven skjøt man med skarpt i kulissene. Nastasia Ivanovna besvimte – hun hadde aldri i sitt liv hørt et skudd, og Ljudmila Silvestrovna fikk et hysterisk anfall. Og siden den gang har man sluttet å skyte.