Bokelskere.no

Med regnet kom også de dårlige nyhetene. En kveld kom Ferney for å snakke med meg gjennom gitteret. Han skulle forflyttes. Andrés så ikke med blide øyne på at han alltid forsvarte meg - han anklaget Ferney for å være altfor snill med meg. Nå sa Ferney, dypt fortvilet: "Ingrid, du må alltid huske det jeg sier nå. Når noen gjør noe ondt mot deg, så svar alltid med noe godt. Du må aldri fornedre deg til å svare på skjellsordene. Du skal være klar over at tausheten alltid vil være ditt beste svar. Lov meg å være forsiktig. En dag kommer jeg til å få se deg i fjernsynet, når du får friheten tilbake. Jeg vil at den dagen skal komme. Du har ikke rett til å dø her."

Hver dag oppdaget jeg at jeg kunne ha handlet annerledes og gjort det bedre - i et blikk, en betoning, et feilaktig brukt ord, en taushet eller en bevegelse. Jeg skjønte at den situasjonen jeg opplevde, var en anledning livet ga meg til å interessere meg for ting som vanligvis bød meg imot. Jeg oppdaget en annen måte å leve på, mindre i handling og mer i introspeksjon.

det mest verdifulle andre har å tilby oss, er tid -

Den boken jeg holdt i hendene, ble den eneste samtalepartneren jeg kunne stole på.

"Medlidenheten er nøkkelen til tilgivelse," tenkte jeg, opptatt som jeg var av å nekte meg selv enhver tilbøyelighet til hevnlyst.

Vi passerte dem én etter én, der de gikk bøyd under byrden med forherdede ansikter. Jeg kjente medynk med dem: En dag skulle jeg slippe ut fra dette helvete, mens de hadde dømt seg selv til å råtne i denne jungelen. Jeg ville ikke møte blikkene deres idet jeg passerte. Jeg visste så altfor godt at de forbannet oss.

I årene som fulgte, skulle den colombianske regjeringens strategi gå ut på å la situasjonen få forverre seg, i håp om at denne "devalueringen" av våre liv ville tvinge geriljaen til å slippe oss fri uten noen gjenytelse. Vi var dømt til den strengeste straffen man kan påføre noe menneske, nemlig ikke å vite når den skal ta slutt.

Vokterne som avløste hverandre, hadde instruks om å svare unnvikende på alle våre spørsmål. Det var FARC-måten. De sa ikke nei; de utsatte, og de løy, noe som var enda mer ydmykende.

Jeg er fri, og jeg gråter. Av lykke, av sorg og av takknemlighet. Jeg har blitt et komplisert vesen. Jeg klarer ikke lenger å kjenne én følelse av gangen, jeg er delt mellom motsetninger som finnes i meg og ryster meg. Jeg er min egen herre, men liten og skrøpelig, ydmyk fordi jeg bare er så altfor klar over min egen sårbarhet og mangel på konsekvens. Og ensomheten gir meg hvile.

Hvordan kunne de sove, spise og smile, når de delte tid og rom med andres lidelser?