Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
I jungelen ba jeg ikke lenger for det jeg håpet på av det kommende året, men for det jeg allerede hadde fått.
Enrique fordelte plassen selv. Han innvilget meg to kvadratmeter til å slå opp teltet mitt på, akkurat der utgangen var fra en maurtue med en enorm congas-koloni (giftige kjempemaur). De var svært så synlige der de marsjerte rett bak hverandre på svarte ben like lange som stylter. De minste var drøyt tre centimeter lange, og jeg hadde ingen vanskeligheter med å forestille meg smerten giftbrodden kunne påføre meg. Jeg var allerede blitt stukket; armen min svulmet opp til det firedobbelte og verket smertefullt i 48 timer. Jeg bønnfalt om å få lov til å sette opp teltet et annet sted, men Gafas var urokkelig.
Jeg hadde mistet hele min frihet, og med den alt som betydde noe for meg. Jeg var blitt fjernet med makt fra barna mine og fra mor, fra livet mitt og drømmene mine. Jeg hadde halsen lenket til et tre og kunne ikke røre meg, hverken reise meg eller sette meg. Jeg hadde hverken lov til å snakke eller tie, drikke eller spise, ikke engang til fritt å tilfredsstille kroppens mest elementære behov. I denne mest vanærende av alle ydmykelser hadde jeg likevel beholdt den mest verdifulle av alle friheter, som ingen noensinne ville kunne ta fra meg: friheten til å bestemme hvem jeg ville være.
I 1970 hadde Stanford-universitetet simulert en fengselssituasjon for å studere vanlige menneskers adferd. Resultatet ble forbausende. Eksperimentet avslørte at normale, avbalanserte, unge mennesker som kledte seg som voktere med makt til å åpne og lukke dører, kunne bli til monstre. Andre unge mennesker, like avbalanserte og normale, ble satt til å spille fanger og lot seg mishandle. En vokter hadde slept en fange inn i et skap hvor mannen bare kunne stå rett opp og ned. Der var han blitt etterlatt i timesvis, helt til han besvimte. Det var en lek. Men bare én person hadde klart å motsette seg presset fra gruppen, gå ut av rollen og kreve at eksperimentet måtte stanses.
Jeg er overbevist om at man bare kan være stor ved hjelp av et sinnelag som samler alle og fordeler godene på alle.
viljen min hadde ingen ting å si, det var kroppen som insisterte på å svikte.
"Livskapitalen vår regnes i sekunder. Når disse sekundene har gått, kan vi ikke hente dem tilbake mer."
Vi var blitt fratatt alt; livet, gledene, våre nærmeste. Dermed la vi oss til den uheldige refleksen med å klamre oss til det vi hadde igjen, nemlig nesten ingen ting; litt plass, en kjeksbit eller et ekstra minutt i solen.
Presis klokken tolv så jeg opp. Da hadde jeg rukket å gjøre gymnastikk og vaske meg, og jeg ventet tålmodig på at han skulle komme ut av brakken med boken. Det var belønningens øyeblikk for meg.
Jeg skulle fordype meg i Galtvort-universet, og i noen timer skulle jeg rømme langt bort fra dette innestengte området som var omgitt av piggtråd, vakttårn og gjørme, og finne tilbake til barndommens sorgløshet. Men denne flukten skapte sjalusi. Jeg merket at enkelte gjerne ville ha revet boken ut av hendene mine.
Natten hadde senket seg. Gjørmen kokte av en underjordisk varme. Gassen fra gjærende mat fikk sølelommene til å briste da den nådde overflaten. Den sykelige summingen av millioner av mygg fylte rommet, og de ultrahøye vibrasjonene boret seg gjennom tinningene som en smertelig varsel om et nervesammenbrudd. Det var veldig varmt. Nå var jeg kommet til helvete.
(Jeg kan ikke få uttrykt hvor mye jeg beundrer denne dama, (Ingrid Betancourt) som i en alder av 41 år blir kidnappet av FARC-geriljaen og holdt som gissel i Colombias jungel i hele 6 år. Historien er så vond, så ekte, så utrolig, samtidig som hun hele veien greier å opprettholde en verdighet som er helt utenfor enhver fatteevne.) Les gjerne de andre sitatene fra boka, så skjønner dere hva jeg mener.