Bokelskere.no

Etter en stund spurte Pappa meg om jeg var våken. Jeg sa nei, for jeg visste at han ikke likte å gå før jeg hadde sovnet, og jeg ville ikke at han skulle være trett når han skulle på jobben neste morgen.

Men nok om det, jeg ble bare så fascinert av det jeg leste i National Geographic om at det er flere mennesker i live nå enn alle som har dødd gjennom hele menneskehetens historie. Med andre ord: Dersom alle fikk lyst til å spille Hamlet samtidig, ville det bli umulig fordi det ikke finnes nok hodeskaller!

Jeg måtte stadig tenke på at navnene tilhørte døde mennesker, og at navnet stort sett er det eneste som døde mennesker beholder.

Jeg kunne ikke forklare henne at jeg savnet ham mer, mer enn henne og alle andre savnet ham, for jeg kunne ikke fortelle henne hva som hadde skjedd med telefonen. Hemmeligheten var et hull midt inni meg som alle glade ting falt ned i.

Og så hender det jo ofte at man trenger å komme seg unna i en fart, men mennesker har ikke vinger, iallefall ikke ennå, så hva med en fuglefrøskjorte?

One hundred planes flew overhead, massive, heavy planes, pushing through the night like one hundred whales through water.

Han skrev: Jeg vet ikke hvordan man skal leve. Det vet ikke jeg heller, men jeg prøver da. Jeg vet ikke hvordan man skal prøve. Det var visse ting jeg hadde lyst til å si til ham. Men jeg visste at de ville såre ham. Så jeg begravet dem, og lot dem såre meg i stedet.

I have so much to tell you, the problem isn't that I'm running out of time, I'm running out of room, this book is filling up, there couldn't be enough pages, I looked around the apartment this morning for one last time and there was writing everywhere, filling the walls and mirrors, I'd rolled up the rugs so I could write on the floors, I'd written on the windows and around the bottles of wine we were given but never drank, I wear only short sleeves, even when it's cold, because my arms are books, too.

Dear Oskar, I am writing this to you from the airport. I have so much to say to you. I want to begin at the beginning, because that is what you deserve. I want to tell you everything, without leaving out a single detail. But where is the beginning? And what is everything?

Da jeg hadde lagt meg den kvelden fant jeg opp et spesielt sluk som skulle være under hver eneste pute i New York og munne ut i reservoaret. Så når folk gråt seg i søvn ville alle tårene havne på samme sted, og neste morgen kunne værmannen melde om nivået i tårereservoaret hadde steget eller sunket, og da visste man om New York hadde tunge støvler eller ikke. Og når det hendte noe virkelig ille - et atombombe angrep, eller iallfall kjemiske våpen - ville det ule i en ekstremt høy sirene for at folk skulle dra til Central Park og legge sandsekker rundt reservoaret.