Hvordan har det seg, sa hun, - at volden er så mye verre så snart den rammer hvite mennesker? Hun sa det rolig nøytralt, uten den minste sinnsbevegelse. Annika tenkte på Rwanda og hadde ikke noe svar. - Dere er så nøye med arbeidsmiljølovene og fagforeningsavtalene og lønnsforhandlingene deres i den første verden, men det gjelder bare deres egne. Betingelsene for syerskene på tekstilfabrikkene i Asia som syr klærne deres, eller for oljearbeiderne i Sudan, som sørger for at dere kan kjøre rundt i bilene deres, dem blåser dere i. Dere snakker alltid om demokrati og menneskerettigheter, men egentlig mener dere bare deres egen bekvemmelighet.