Bokelskere.no

"Da du ble født, var jeg ennå ikke gitt et liv; da jeg ble født, var du allerede gammel. Å, hvor jeg skulle ønske at jeg ikke var kommet så sent, men døden har lagt fjell og sjøer mellom deg og meg".

Det er bare de som lever i fortiden, som har plass i hjertet sitt til folk fra den gang; denne mannen har utvilsomt suksess nok til kun å leve i nuet, der mange mennnesker opptar plassen i hjertet hans, kanskje altfor mange.

Jeg er heldig med at jeg reagerer tregt på nyheter - det har spart meg for mye drama her i livet, ettersom en eventuell virkning først kommer mye senere, i ensom meditasjon.

Jeg er sikker på at jeg aldri har dukket opp i drømmene hennes, for det er sjelden slik at de menneskene vi bevarer i våre egne minner, har rom for oss i sine.

De var ensomme og triste mennesker, alle tre, og kom ikke til å gjøre hverandre noe mindre triste, men de kunne, med største forsiktighet, skape seg en verden med rom for den ensomheten de levde i.

Ansiktet til Fusang strålte ikke lenger av mild ynde, det glødet av sinne og hat. Dette var prisen de betalte for å være mødre, tenkte Yilan, det at kjærligheten til ens eget barn gjorde resten av verden til potensielle fiender. Og selv idet hun forsøkte å finne noen forsonende ord for å overbevise Fusang om at hun ville gjøre alt hun ba om, visste Yilan at den sfæren de hadde bygget opp sammen, basert på kjærlighet og tillit, var lagt i grus, og at de ville holde hverandre fanget så lenge de bodde under samme tak.