Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Course I's happy. You happy too. Big house, big yard, husband looking after you." I frown at Miss Celia and I make sure she can see it. Because ain't that white people for you, wondering if they are happy enough.
I just hope she's an eater. Because I'm a cooker and that's why people hire me.
I don't know what to say to her. All I know is, I ain't saying it. And I know she ain't saying what she want a say either and it's a strange thing happening here cause nobody saying nothing and we still managing to have us a conversation.
I didn't even get the chance to pray for Treelore. Maybe that's why God took him so fast. He didn't want a have to argue with me.
It's mighty strange, without a doubt. Nobody knows you when you're down and out ♫ ♪
I listened wide-eyed, stupid. Glowing by her voice in the dim light. If chocolate was a sound, it would've been Constantine's voice singing. If singing was a color, it would've been the color of that choclate.
Og glem ikke å smile.Menn liker ikke piker som sitter og sturer hele kvelden, og ikke sitt som en indianersquaw, legg bena over kors
Varmen siver inn i allting. I en uke nå har det vært trettiåtte grader og nittini prosent luftfuktighet. Blir det fuktigere nå, må vi svømme. Får ikke tøyet tørt på snora, og ytterdøra går ikke ordentlig igjen, så mye har den trutna. Å piske marengs er ikke å tenke på. Selv kjerkeparykken begynner å kruse seg.
Det første du la merke til ved Constantine, foruten høyden, var øynene. De var lysebrune, påfallende honningfargede mot den mørke huden. Hun er den eneste fargede jeg noen gang har sett, som har hatt lysebrune øyne. Faktisk var Constantines nyanser av brunt endeløse. Albuene var helt svarte, men dekket av en tørr, hvit skorpe om vinteren. Huden på armene, halsen og i ansiktet hadde en dyp ibenholtfarge. Håndflatene hadde en oransje lød, noe som fikk meg til å undres om det samme gjaldt fotsålene, men jeg så henne aldri barbent.
Den først gangen noen fortalte meg rett opp i ansiktet at jeg var stygg, var jeg tretten år gammel. Det var en rik venn av broren min, Carlton, som var på besøk for å skyte på blink i åkeren. "Hva tuter du for, jente?" spurte Constantine da jeg kom inn på kjøkkenet. Med tårene strømmende nedover kinnene fortalte jeg hva gutten hadde kalt meg. "Og så? Er du det?" Jeg blunket og sluttet å gråte. "Er jeg hva?" "Nå skal du høre her, Eugenia" for Constantine var den eneste som innimellom fulgte mors regel. "Styggheten kommer innenfra. Å være stygg er å være et ondskapsfullt menneske som sårer andre. Er du et sånt menneske?" "Jeg vet ikke, jeg tror ikke det," hulket jeg.
Leroy kom hjem i går kveld og stinket billig bourbon igjen. Han dyttet meg hardt og smelte hofta mi mot kjøkkenbordet. Kommer han hjem i samme forfatning i kveld, skal jeg servere ham en skikkelig karamell til middag.