Bokelskere.no

For pappa var pengene han delte ut, smykker som ble hengende om egen hals.

det jeg erfarte første gang jeg leste Dostojevskijs febervarme setninger, hvem er jeg, hva er det jeg har gjort, å, Gud, hva er det jeg har gjort, det jeg følte første gang jeg hørte Morrisey synge "behind the hatred there lies a murderous desire for love", ser dere meg ikke, ser dere meg ikke, ser dere meg ikke?

Jeg er i nærheten av noe her. Noe har forplantet seg i meg, en av de mange krokete røttene som vokser fra pappa og inn i meg, og av den grunn er det ubehagelig å tenke på; denne avgrunnen mellom ideer og realiteter som både pappa og jeg selv bærer med oss.

Pappa dro gjerne fram trompeten disse formiddagene da han var på stigende rus. Flink var han slett ikke, øve orket han aldri, så det ble med noen uskjønne støt ut i rommet, noen raut som skar gjennom hele huset. Og for alltid skal lyden av en enslig, skingrende trompet få meg til å huske hvor glad pappa kunne være, og hvor dypt pappa falt.

mamma og jeg satt som i en eng av nåler og håpet at han virkelig ville sove gjennom hele natten.

Det pappa gjorde i fritiden var å drikke, og når han lørdags- eller søndagsmorgenene gikk sånn og plystret og romsterte, så var det i ledig uvirksomhet. Han flyttet en skrutrekker fra et sted til et annet, han tenkte på fuglekassen han en dag skulle snekre, han kikket på den sølvgrå sykkelen som hang fra noen stropper i taket, en sånn flott franskaktig racersykkel med krumt bukkestyre og syltynne hjul. Det var en latterlig sykkel å ha for en mann som pappa, som om han forestilte seg selv syklende Nordsjørittet eller Tour de France når han i virkeligheten aldri ville orket å stille til start i noe som helst, ikke engang i sitt eget liv.

Og hva er kjærligheten pappa? Det er den som får deg til å puste, kjære deg.

Det var den type morgenstemning vi hadde på nyttårsaften. Det føltes befriende. Det er så sjelden familielivet er sånn. Det er så altfor sjelden det er sånn, smått og tullete og vimsete og enkelt, men du all verden så herlig det er når det skjer.

Var det disse trekkene pappa så i meg den gang jeg var et barn, var det disse trekkene som gjorde at han aldri tok meg så hardt som han tok de andre, kan man si det sånn at han i meg gjenfant det han respekterte og fryktet hos sin egen far, og det han en gagn hadde forelsket seg i hos mamma?

Vet du, Sven, hvor stor glede du bringer inn i livet vårt, vet du hvordan lyset står om deg, gjennomsiktig og dirrende sånn jeg forestiller meg varmen skjelver over sanden i varme land, vet du at vi ofte tenker på deg som en liten konge, vet du, Åshild, hvilken kraft du fyller dette huset med, vet du hvor åpent ansiktet ditt er, vet du at du har det i deg, å sprenge verden.