Bokelskere.no

Multikulturalisten argumenterer for at kulturer verdimessig er sidestilte og at alle kulturer derfor skal behandles med samme respekt. Ulike kulturer skal blomstre side ved side – tross grunnleggende forskjellige verdisyn. Det oppmuntres til såkalt mangfold, og det advares mot kritikk og underkjenning av kulturelle særtrekk. Tvert om er det gjerne slik at særtrekkene beskyttes under den multikulturelle fanen, selv om særtrekkene er i klar motstrid til menneskerettigheter. Ideologien er således også svært statisk; den er kulturpreserverende, nær sagt uansett hvor negative og umenneskelige kulturtrekkene kan være.

En av Danmarks mest populære politikere er ikke medlem av regjeringspartiene. Han er heller ikke en danske fra fødselen av. Han er født i Syria og innvandret til Danmark som barn. Han representerer partiet Det Radikale Venstre, som ideologoisk er nokså sammenfallende med Venstre i Norge. Politikeren heter Naser Khader og har fått heltestatus i Danmarks befolkning, nesten på linje med en popstjerne. Hvorfor? Fordi han ikke har levnet noen som helst tvil om hvilken side han står på i det som måbetegnes som Danmarks pågående kulturkamp. Khader er på det sekulære demokratiets side – med begge benene. Derfor nyter han tillit og popularitet. Sett med norske øyne kan dette virke underlig, all den tid det kan synes som om vi i norge nærmest tar det for gitt at ledende muslimer støtter det sekulære demokratiet. Slik er det ikke i Danmark. Grunnet den åpne holdningen og debatten, der man langt på vei klarer å behandle hverandre likeverdig uansett etnisk eller religiøs bakgrunn, er den ene islamisten etter den andre avkledd. Dette skyldes kanskje først og fremst at Danmark er velsignet med en presse som generelt sett er lite styrt av myter og partipolitisk forutinntatthet knyttet til innvandringsfeltet. Sammenlignet med Norge erfarer jeg at Danmark har langt flere journalister og redaktører med kompetanse på feltet, som ikke vegrer seg for å sette søkelyset på kritikkverdige forhold i innvandrerbefolkningen. Derfor var det ikke til å undres over at det nettopp var i Danmark at det som har blitt en verdenshistorisk begivenhet skjedde: Trykkingen av karikaturtegninger av islamstifteren Muhammed i avisen Jyllands-Posten i 2005.
Oppstarten på karikaturstriden var en antakelse om selvsensur: Var det blitt slik i Danmark at ytringsfriheten knyttet til religion er innskrenket – at det foregår en selvsensur grunnet frykt for represalier fra ekstremt hold? Og det var i kjølvannet av Muhammed-karikaturene at det som lenge hadde vært en mistanke ble bekreftet en gang for alle; at ledende og innflytelsesrike imamer i Danmark ikke stod ved det danske demokratiets verdigrunnlag. Pressen avdekket at imamene ikke bare opptrådte i dobbeltroller, men de jobbet dertil aktivt ved hjelp av løgn og bedrag for å svekke Danmarks omdømme og selv posisjonere seg maktmessig nasjonalt og internasjonalt. Det kom også for en dag hvilket bredt nettverk imamene har blant islamister i den muslimske verden, som eksempelvis samarbeid med en av islamistenes ideologer, Yusuf al-Qaradawi. Det var midt i denne internasjonale krisen som oppstod, at den allerede kjente politikeren og folktingsmedlemmet Naser Khader stod frem med utvetydig beskjed til de udemokratiske kreftene: «Hvis imamene ikke kan like lukten i bakeriet, kan de finne et annet sted å bo. Jeg er så trett av å høre dem beklage seg over forholdene i det landet som har gitt dem beskyttelse, ytringsfrihet, religionsfrihet og masser av muligheter for barna deres. Khader tok initiativet til organisasjonen Demokratiske muslimer, som på kort tid fikk flere tusen medlemmer. Initiativet lovprises både av næringslivet og fra politisk hold.
Avsløringen av islamistiske ledere i Danmark overrasket også den sekulære muslimen Khader. Han ble likeledes overrasket over hvilke svært tette og velutviklede internasjonale nettverk de danske islamistene har: «Vi må våkne opp. Vi har å gjøre med en indre fiende som er farligere enn man kunne forestille seg. Det har i det seneste gått opp frp meg,» sa Khader til Berlingske Tidende 2.april 2006. Hans livsprosjekt er nå å bekjempe denne indre fienden, islamistene: (...) «jeg er ved å kaste opp av dem og deres fullskjegg (...) Mange av flyktningene som er flyktet fra Iran, er flyktet fra disse tingene – og så skal de likevel møte det her. Deres hensikt er å føre sharia over på muslimer som bor i Vesten.» Khader sier han vil gi islamistene «kamp til den demokratiske streken» og gjøre alt for at de «marginaliserte muslimene blir trukket bort fra islamistene og inkludert i det danske samfunnet».
Khader er truet på livet for standpunktene sine og sin rolle i offentligheten, og han lever med beskyttelse. Khader sier at hans «forbrytelse» er at han mener islam og demokrati kan forenes. På debattsidene på nettet raser muslimer mot ham. En meningsmåling viser at kun 13 prosent av danske muslimer ser Khader som deres talsperson. Og kun en av fem muslimer i Danmark støtter opprettelsen av organisasjonen Demokratiske muslimer.

Nettopp den negative utviklingen innen islam er hovedårsaken til utvandringen fra den muslimske verden. Det absurde er at islams mange problemer, som fører til utvandring, tas med i ryggsekken og plantes i muslimske miljø i Vesten. Og hva er svaret fra muslimske ledere på muslimers integrasjonsproblemer i Europa? Jo, svaret er det samme som konservative i den muslimske verden forfekter: Mer islam, tilbake til islams sanne ansikt – det er medisinen. I sannhet et absurd tankekors.

Akkurat som i de arabiske landene har utviklingen også i Pakistan stort sett bare gått èn vei: bakover. Mer og mer kulturell stagnasjon og forvitring, og mer og mer åndelig lukkethet grunnet islams økende innflytelse i samfunnslivet.
Og tankene mine gikk til hva jeg frimodig uttalte til Dagbladet 3.august 1996, første gangen jeg ble intervjuet om integreringsproblematikk. Jeg pekte på det jeg mente var et avgjørende hinder for integrering av muslimer i en vestlig kultur: det undertrykkende kvinnesynet og den omfattende renhetsideologien og derav kjønnssegregeringen, der særlig kvinnene ble utestengte fra Vestens frigjorte sosiale arenaer og strukturer. Uttalelsen var langt mer presis enn jeg den gang ante.