Bokelskere.no

Boken om lykke kan uansett ikke bli noen tykk bok.

Ingen tykk bok, og heller ikke en dyp bok,det lykkelige språket er enkelt og banalt,det er ingen dybde i lykken, eller er det det?

Romanen min ble antatt og vant en pris; jeg reiste til Oslo for å ta imot pengene, og fra en telefonautomat ved Nationaltheateret ringte jeg til Agnete for å fortelle henne at vi ikke lenger var fattige, og så fortalte hun at hun var gravid. I løpet av et øyeblikk hadde jeg alt, penger, kjæreste, et barn. Jeg ble stående ved telefonautomaten midt i Oslo og kjente hvordan byen forsvant; jeg ble løftet opp og lettet fra bakken og svevde i løse luften, over hovedstaden, over hustakene og Oslofjorden, over vannene og skogene, fjellene og viddene, dalene og elvene, før jeg mistet høyde og landet på Danmarksplass i Bergen.

Ole Roberts kone, Marit, hun sier: Han elsker å være alene så lenge jeg er hjemme.

...det løp en streng fra nakken og ned i skuldrene og ut i armene, ned langs ryggmargen og gjennom hoftene og videre ned i beina, og denne strengen ble strammet til av en meknikk som holdt overkoroppen og hodet oppe, som trakk beina ut på gulvet og løftet armene opp over hodet, og idet vi sto oppreiste på gulvet og strakte armene i været, husket vi, med ett, hvem vi var og hvor vi skulle: vi skulle på jobben.

Det må være noe av det verste med å være ensom: å spise sammen med noen som ikke er der, hver eneste dag.

Min situasjon er den verst tenkelige av alle; jeg elsker henne, og hun er ikke her.

Da flyet fra Madrid landet på Fornebu og vi gikk ut flydøren, ned landgangen, begynte jeg å gråte. Det var den kalde, klare luften.

Den kalde, isblå luften. Jeg trakk den inn i dype drag, hadde aldri, noensinne kjent en bedre, sterkere luft. Et lite drag av fuktighet i luften, det ville bli regn. Om ikke lenge ville det begynne å snø. En tykk, hvit snø. Den ville legge seg i gatene. Det ville bli desember, det ville bli jul.

Ja hva skal jeg si om lykken? At jeg ble glad med en gang jeg så henne når vi våknet om morgenen? At jeg gikk hele dagen og gledet meg til at vi skulle legge oss om kvelden? Vi lå ved siden av hverandre i sengen og leste. Vi leste hver våre eksemplarer av Knausgård-bøkene, begynte samtidig og leste parallelt, plutselig la hun ned boken og så på meg; leste du det? spurte hun.

Det blåste hardt mot soveromsvinduet. Så begynte det å regne, det pisket og slo mot vindusglasset. Vi sovnet samtidig. Det er et mirakel, en stor lykke, hvordan to mennesker som elsker hverandre sovner i samme sekund.

Overalt i huset finnes hun, overalt i huset er hun borte