Bokelskere.no

Den handler om det onde, men den handler også om det gode. Og først og fremst handler den om hvor ondt det gode er i stand til å bli når godheten kommer på avveier.

Immauel så riktignok helst at hun ikke brukte hattenål. Han holdt seg strengt til Bibelens bud, Immanuel. For strengt, kan hun ofte tenke. Og hattenåler kan det vel ikke stå stort om. Hun må nesten trekke på smilebåndet av sånne tanker, men kjenner samtidig en liten glede over opprøret sitt.

Han var født i svart dress, Immanuel. Om noen få år ville han stå på prekestolen med Postill i handa og formane forsamlingen om å kjenne sin besøkelsestid.

Hun smiler! Jeg hadde nesten glemt smilet hennes. Glemt hvordan det kunne rive seg løs fra ansiktet hennes og flagre over til mitt eget, til Søsters og til pappas, hvordan det kunne legge seg varmt over hele fjeset mitt, hele kroppen min, hvordan det kunne krype inn i brysthulen på meg og slippe fram latteren som lå gjemt der inne. Bestandig på sprang, bestandig ferdig til å slippe seg jublende løs med en gang mammas smil banet vei for den.

Han gav meg å ete av Kunnskapens tre, slik at jeg sakte, men sikkert kunne tilegne meg den viktigste av alle menneskelige egenskaper, evnen til å gjøre gode valg.

Alt tar tid, også det å fortelle en historie. Særlig når den skal leves opp igjen, ikke bare bringes videre.

Hvor er mammas latter blitt av? Den ble igjen i alt som ikke lenger er til. Den flagrer som en forvillet sommerfugl mellom epletrærne i den gamle hagen. Den sklir på den grønnmalte kjellerlemmen, uten at noen står nedenfor og samler den opp. Forlatt og hjelpeløs henger den igjen i hengslene på hageporten pappa glemte å smøre med olje fra den bitte lille røde kanna med morsom, lang tut. Uten pappa er den visst ikke til, bare han kunne lokke den fram og få den til å trille.

I halvmørket skimter jeg en hvit vinge, det får meg til å tenke på bestefars engleskare. Kan en av dem ha falt ut av Postillen? Det ville ha vært spennende å møte en engel slik Jomfru Maria gjorde. Men engler daler visst ikke ned på jorden nå til dags. Det var i gamle dager de gjorde det. Og da dalte de ned i skjul, ikke under låvegolv.

Var det folk oppi der, da! Heh...? Var det folk oppi der? ...Ne-ei. Men vi så et ekorn! Møtte jeg bestemors blikk? Tenkte jeg at nå snakker jeg usant, nå synder jeg mot Herrens bud, nå går jeg i Fristerens treske snare, den som en gang skal stramme til om foten min og føre meg lukt i Fortapelsen? Jeg tror ikke det. Jeg tror at jeg løy glatt og intuitivt, med barneblikket mitt i bestefars, slik jeg mange ganger skulle komme til å lyve opp i ansiktet på ham. Hvorfor må de som forvalter Sannheten være så strenge forvaltere at den blir umulig å holde seg til for andre enn dem selv?

De som har falt, skal man vel løfte opp?