Bokelskere.no

Vi vet ingenting om hvordan det er å være død, vi er bare vant med å leve.

Egentlig, ville jeg rope, skriver jeg slett ikke om det som jeg skriver om! Stoffet er en biting, helt intetsigende! Formen er hovedsaken! Jeg slumpet bare til å ha disse stakkarene som lette etter vann, tilgjengelig i tankene, jeg brukte dem til å få til en form. Jeg kan tenke meg å skrive om hva som helst, bare jeg finner den tilbørlig formen!
Formen er hellig! Vår evighetslengsel er lengsel etter form.

Han der kan vi aldri gjennomskue eller tolke, det er som ormens vei på helleberget.
...
Men en gang, en eneste gang, hadde jeg sett en orm, det var på en flat stein nedenfor uthuset til farfar. Jeg hadde ikke blitt klok på den: Ormen rørte seg uten å røre seg. Forundret hadde jeg iakttatt denne stillestående bevegelsen fremover. Hva som enn måtte være fremover for ormen. Og jeg innbilte meg at jeg forsto metaforen.

En annen gang hadde han slåss med Manne i Gårdbæck. Og han kom inn til oss, han blødde fra nesen og øyenbrynene og munnen. Hvorfor han kom til oss vet jeg ikke, vi bodde vel nærmest, alt slektskap hadde han for lengst sagt opp.
Han måtte legge seg på sofaen på kjøkkenet, denne klynkende helt, sofaen der man kunne ligge å lytte til den klassiske musikken på langbølgen fra Luleå.
Og mamma tok vaskevannsfatet og et par hånkler og vasket han ren.
Og da, mens hun gjorde ren nesen og leppene hans og vred opp den blodige fillen i vaskevannsfatet og mens hun til og med presset sammen sårkantene med fingertuppene, så jeg med ett at han smilte, et stort varmt smil som fylte hele ansiktet, og at øynene lyste av glede.
Lykkeligere så jeg ham aldri.
Det var altså derfor han hadde slåss mot den kvikke og smidige Manne i Gårdbæck: for at noen etterpå skulle fukte hans panne og kjærtegne hans kinn med en fuktig klut og tørke bort det blodige slimet fra nesen hans.
Og si: Det er ikke så farlig. Det går over. Det går over.

... du er nå fullstendig frisk. Fra vårt synspunkt er du avskrevet. Friskere kan ingen bli.
Det er ikke mulig, innvendte jeg. Hvorfor skulle akkurat jeg være frisk?
Noen må være friske, sa han. Det er også en skjebne.
Det kommer litt uventet, sa jeg. Jeg har alltid tenkt meg et livsløp som syk.
Jaha? sa han.

Du må prøve å huske på å aldri sette barn til verden, fortsatte han.
Men har du ikke gjort det minst elleve ganger? påpekte mor.
Iblant er man åndsfraværende , sa han. Da er det fort gjort. Kjønnslig omgang kan være fornøyelig med det samme. Men i det lange løp er det ikke noe å samle på. Jeg har sett det hos dyrene mange ganger. De angrer seg med en gang etterpå.
Men hvorfor? sa mor. Hvorfor skal akkurat jeg leve barnløs?
Det ser du vel! sa han. Se på meg! Noe lignende må alle som fødes, til slutt gjennomgå.

... med nød og neppe kunne redde livet.
Det ville vært bra, sa han. Jeg har ennå mye ugjort.
Det legger vi oss ikke opp i, sa legen. Gjort eller ugjort, det er det samme for oss.
Vi i Væsterbotten vil fullføre alt som er vår plikt, sa morfar.
Vi behandler alvorlige syke fra hele landet, sa legen. For oss er alle landskap like.
Vi har kommet til jorden for å utrette det ene og det andre, sa morfar. Ennå har jeg bare gjort det ene.
Våre pasienter vil bare leve, sa legen. Noen spesiell grunn har de aldri.
Bare leve! sa morfar. Det er vel ingenting!
Hva mennesker gjør med sine liv, sa legen, det legger ikke vitenskapen seg opp i. Noen bygger opp, de fleste river ned.

... uten hukommelse, .., finnes ikke tiden. Tiden er et produkt av hukommelsen. Det drypper hele tiden små dråper og strimer av tid fra hukommelsen.

Egentlig, ville jeg rope, skriver jeg slett ikke om det som jeg skriver om! Stoffet er en biting, helt intetsigende! Formen er hovedsaken! Jeg slumpet bare til å ha disse stakkarene som lette etter vann, tilgjengelig i tankene, jeg brukte dem for å få til en form. Jeg kan tenke meg å skrive om hva som helst, bare jeg finner den tilbørlige formen! Formen er hellig! Vår evighetslengsel er lengsel etter form.

Ingenting, sade gipsmakaren, är som någonting annat. Som är
en formel som hjälper oss att undkomma sanningen.