Bokelskere.no

Imellom dem er stillheten et ras.

Og fordi det ikke var annet å gjøre la han skylden på sannheten.
Det var den som hadde løpt dem ned. Som en okse.

Sånn er det med overraskelser. De spretter opp av esker ingen er lært opp til å se. Og etterpå, etterpå husker man bare opptakten, men til gjengjeld; med en skrekkelig, skjærende klarhet.

Alt vi gjør er å huske ting vi ikke vil huske og ikke vil glemme.

Vi elsket jo hverandre. Betyr det noe?
Kanskje ikke.
Kanskje det betyr alt.
Men det er ingen vei tilbake.
Jeg elsker deg. Jeg elsker deg. Jeg elsker deg.
Men nå brenner jeg ut.

"Kjærligheten - denne verkende uforståeligheten som holdt sammen livet og rev det fra hverandre på samme tid"

"Vokser man noen gang opp? I så fall: Hvordan. I så fall: Hvor etterlater man seg sine fortidige jeg-er?"

"De treffer gamle kjente og forsøker å gjenta ting det ikke går an å gjenta. De forstår det, begge to. Men de vet ikke hva annet de kan gjøre. De etterlikner seg selv som best de kan"

"Kanskje man bare kan glemme alt sammen, hele forbannede livet, etterlate det i en slags grøft og gå videre som om ingenting har skjedd"

"Rart med det. Hvordan barndommer alltid er helt vanlige til man blir voksen og begynner å snakke med andre folk om barndommer. Først da oppdager man ting."