Bokelskere.no

Det finnes to former for død, den man venter på , den uunngåelige slutten, og den andre, som er mye verre, den daglige følelsen av at man ikke lever lenger, at solen bare er en stjerne, regnet bare et meteorologisk fenomen, menneskene bare skapninger. Den permanente døden er å leve i en ordbok.

Men på sykehuset eksisterer ikke hvitt, ikke blått eller rødt heller, og i hvert fall ikke svart. Dødens dekor fås i et spekter av anonyme, enkle farger. Administrative farger som er valgt for at ingen blikk skal ta anstøt. Man forsøker å male vegger ribbet for følelse og mening. Likevel ender man opp med den varslede dødens egne farger.

Det krever mot å være på sykehus når man er syk. Man må virkelig ville bli frisk. Veggene har farge som ondartede svulster, de er blekbeige, falmet grønne, eller matt gule. Pasienten kan velge fritt etter hvilken sykdom han har. Jeg tror at kreften min er beige, korridoren der jeg har sittet og ventet i to timer er gul. På sengene som trilles forbi ligger avmagrede, intuberte pasienter, liksom varsler om vår kommende tilstand. De skal snart dø, og de vises frem som reklameplakater for den fremtiden som venter oss.

I stedet for å holde henne i hånden, laget jeg osso bucco eller biff tartar, eller skinnstekt laks. Ømheten var en restaurant.

Jeg liker å leve, men jeg liker ikke livet. Derfor kritiserer jeg hele tiden, derfor er jeg sjelden begeistret og slapper nesten aldri av.

Det eneste jeg har latt meg begeistre av, er kroppen til kvinnene jeg har elsket, og de var ikke ringgjess, og dessuten intelligensen til noen menn, samt enkelte bøker og malerier. Ideer har forført meg.