Bokelskere.no

To mennesker kan ikke legitimt forenes for alltid uten å drives til det av sann lidenskap.

En person som er lykkelig forelsket, virker dypt oppmerksom, noe som for en franskmann vil si dypt sørgmodig.

Kjærlighetens gleder er alltid proporsjonale med frykten.

Grusomhet uttrykker bare en bønn om sympati. Makt er den fremste flede nest etter kjærligheten, fordi man da får en forestilling om at sympati kan fremtvinges.

Abou El Hassan, Ali sønn av Abdalla, Elzagouni, forteller det følgende: En muslim elsket en kristen pike så høyt at han var ved å miste forstanden. Han ble nødt til å foreta en reise til et fremmed land sammen med en venn som var informert om hans kjærlighet. Hans oppdrag i dette landet trakk i langdrag, og han ble angrepet av en dødelig sykdom. Da sa han til sin venn: Min siste time er nær, jeg kommer ikke til å se min elskede igjen i denne verden, og jeg frykter at jeg ikke får møte henne i neste liv heller, hvis jeg dør som muslim. Han gikk over til kristendommen og døde. Hans venn oppsøkte den unge, kristne piken, som lå syk. Hun sa: Jeg kommer ikke til å se min venn igjen i denne verden; men jeg vil absolutt møte ham igjen i neste, derfor bevitner jeg at det ikke finnes noen annen gud enn Gud, og at Muhammed er Guds profet. Med disse ord døde hun, og må Guds barmhjertighet være med henne.

Et fritt land er det når styresmaktene ikke gjør borgerne fortred, men tvertimot sørger for sikkerhet og fred. Men det er fremdeles langt igjen til lykken, mennesket må sørge for den selv, for det ville vært en temmelig enkel sjel som forble fullkomment lykkelig bare fordi den kunne nyte sikkerhet og fred. I Europa blander vi disse tingene sammen; vant som vi er til myndigheter som plager oss, forestiller vi oss at hvis vi ble befridd fra dem, ville vi nå den høyeste lykke.

Jeg vil ikke si et ord om den gyselige skotske søndagen, som får London til å fremstå som en evig fest. Dagen som er avsett til å ære himmelen, er det beste bilde på helvete jeg noensinne har sett på jord.