Bokelskere.no

Det krever enorm viljestyrke, flaks og dyktighet for å bli først.
Men det krever et gigantisk hjerte å være nummer to.

For det blåser på Jæren. Mer enn du tror. Og jeg har alltid tenkt at det gjelder å holde seg oppreist, lene seg mot vinden med hele sin tyngde og ta peiling på stedet du skal bevege deg til før du setter den ene foten foran den andre. Som å bo i en vindtunnel, omtrent, sidelengs gravitasjon, så for meg hvordan bøndene tjoret kuene til bakken og naglet hustakene fast, teipet seg fast til stolene sine og ventet på bedre vær.

Å begraves på Færøyene er ikke som begravelsene i Norge, der får man ofte knapt nok fylt opp de fremste benkene, eventuelt i tillegg til den bakerste, hvor nysgjerrige pensjonister som vil holde seg oppdaterte, sitter, og presten veksler mellom tre-fire forhåndsskrevne prekener som gir deg en følelse av at det mer eller mindre kun gjenstår å fylle inn avdødes navn og geografiske plassering, omtrent som en konfirmasjonssang på rundgang, en formel, for han som tror på meg skal leve uansett om han dør, lykke til på reisen og savnet er stort og vanskelig og alt det som sies kan, blir sagt og presten klapper på kisten, omtaler personen han aldri har sett med fornavn, sier at vedkommende var så glad i livet, han hadde så mange venner, hun hadde så mye ugjort, så mange planer. Ingen vet hvor Herren hopper, veiene uransakelige som rushtrafikk i Roma. Som å spå i kaffegrut, vage antagelser som bare stort sett stemmer.

NN pustet jevnt og viserne på klokken gikk uforstyrret fremover, sekund for sekund, og jeg tenkte på verdensrommet, at om jeg dro nå, for eksempel til midten av Melkeveien, med lysets hastighet, ville det ta tjueen år før jeg var fremme, mens det for NN, liggende i sengen, ville gå 30 000 år før jeg igjen var tilbake. Men så raskt kan ingen reise.
Tenkte slik når jeg var lei meg.
Einstein som passet på at vi aldri reiste for langt bort fra hverandre.

Jeg var Donald Duck. Jeg hadde løpt utfor stupet. Men jeg falt ikke. Fordi jeg ennå ikke hadde sett ned.

Jo flere venner du samler, desto flere begravelser kan du komme til å å måtte gå i.
Flere mennesker å savne når de forsvinner.
Jo mer du stiller deg opp, desto mer stein vil man kunne kaste på deg.
Men den som er alene skuffer bare seg selv.

Det skjer noe med deg når du har vært alene hjemme i flere dager. (…) Umerkelig gjør du deg til huleboer, Robinson Crusoe i hjemmet, (…) de absurde handlingene du utfører fordi grensene nærmest er borte. Du kan sove på stuegulvet om du vil. Sitte oppe hele natten. Det er ingen som merker det. I noen få dager er du utenfor alle systemer, alle opptråkkede far. Derfor går du nesten ikke ut heller, disse dagene. Og når foreldrene dine en dag kommer tilbake, foreldrene eller de andre du bor med, skjer det alltid plutselig. Du rekker aldri å forbrede deg. Uansett hvor mye du prøver, hvor mye innsats du legger i det. Du er Robinson Crusoe, med fullskjegg og selvskutt pelsdrakt. (…) Og idet de åpner døren og kommer inn til deg, møter du kulturkollisjonen i døren og stemmen din føles ukjent, fremmed, nesten ny.

Overlevelsesstrategi: Grunnleggende modell for et langt og lykkelig liv. Trestegsmodellen. Pust inn. Pust ut. Gjenta etter behov.

"Nei, Mattias," og så, stille, rolig: "Jeg kommer til å gå fra deg." Så ser hun ned, ser bort, og jeg vet at hun mener det. Emergency lift off. Game over. Før du får en sjanse til å blunke.

U-land ville bli I-land. Tiden for den rettferdige handelen. Det ville bli umulig å vurdere hvor lenge lettmelken var holdbar, hvor lang tid pizzaen hadde vært i ovnen. Bilen du satte deg i kunne komme til å eksplodere idet du plasserte nøklene i tenningen for å kjøre tvers gjennom byen til kjæresten din. Bensinen kom til å antennes av gnisten fra bilstereoens kortslutning, via myriader av omveier og ledninger ville den ene tusenårsgnisten bane seg vei inn i bensintanken, antenne drivstoffet og eksplodere ut av tanken, inn gjennom dashbordet, antenne kroppen din, ansiktet ditt ville smelte bort, du ville bli stekt i ditt eget fett i skaitrekket. Det var slik de snakket, sånn de skrev. Og hjemme i Norge hadde de største avisene allerede trykket en hel høyreside hvor statsministeren bedyret at alle forholdsregler var tatt og at det ikke var noen som helst grunn til panikk, hvis vi bare forholdt oss rolige. Hva vi skulle gjøre, vi som var livredde for statsministeren, sto det ingenting om.