Bokelskere.no

Jeg gjør det samme hver eneste dag. Jeg tror det er denne ensformigheten som gjør bøkene mine så ulike.

Jeg gjør det samme hver eneste dag. Jeg må holde meg i ro for å sette bøkene i bevegelse.

Jeg satt uvirksom ved skrivebordet og så på de hvite rosene, de hvite liljene, de hvite arkene; jeg trengte noe sort, noe mørkt, jeg måtte gjøre noe ondt.

Jaques Roubaud skriver at hans kones armbåndsur fortsatte å tikke i lang tid etter at hun var død. Akkuratt sånn er det; lykken er borte men den fortsetter å gjøre ondt i lang tid etter at kjærlighetsforholdet er over.

Huset er vakkert også uten henne. Med henne var huser godt, nå er det et ondt og vakkert hus.

Hver gang jeg skriver, tenker jeg på hvor lite vi eier; vi eier ingenting.

Ikke våre barn, ikke foreldrene eller familien, ikke vår egen historie, heller ikke vår egen barndom, ungdom, vennene, venninnene, ikke kjæresten og kjærligheten; vi eier ingenting.

Kanskje har han rett. Det verste er når kjærlighetssorgen går over. Men kjærlighetssorgen min går ikke over; det er jeg sikker på.

Er ulykken en forutsetning for lykken? Nei, lykken kommer brått og uventet som en helt selvstendig og uavhengig størrelse, den oppstår i øyeblikket, som en hendelse i naturen, en regnbue, et stjerneskudd, et lynnedslag eller en brann, fryktinngytende og vakker; også lykken vender om på alt.

Vi satt rundt det lange dekkete bordet i stuen, spiste og drakk, min far holdt en tale, det var en vakker kveld, og da vi gikk fra hverandre den kvelden, gikk hele den store familien i oppløsing.

Det bor et langt kjærlighetsforhold i denne enkle konstateringen, en helt særegen skjønnhet i dette utsagnet, det bor en stor kjærlighetshistorie i denne hverdagssituajonen: han elsker å være alene så lenge hun er hjemme

Alt som er ute, er i forandring, men inne kan vi bevare tingene slik de har vært; møblene, lampene, rommene.

Inne kan vi holde fast i tiden, eller klamre oss fast til den; inne er vi fremdeles lykkelige og uten alder.