Bokelskere.no

Vi greier ikke å leve de livene vi helst vil leve. Vi er fanger av ... ting. Av hvem vi er.»

«Sånn,» sa Berntsen og dro til seg drillen som døde med et snerr. Jeg la øyet inntil hølet. Så ikke en dritt. Enten hadde noen slått av lyset eller så hadde vi ikke kommet oss gjennom veggen. Jeg snudde meg mot Berntsen som tørka av boret. «Faen slags isolasjon er dette?» spurte han og holdt opp en finger. Det så ut som eggeplomme og føkkings hår.

"Så det du sier er at leg ikke har noe valg?"
Berntsen smilte. Og fremførte favorittsetningen sin:
"Valg, Schultz, er en luksus det var lenge siden du hadde."

Hun sa hun ville ha det godt og fint og bare sånn passe fint med deg. Hun ville ha det kjipt og direkte katastrofedårlig med deg. Og hun ville ha det fantastisk med deg.

Hun var bare nok et bittert menneske som var villig til å legge alle andres liv i ruiner for å få det de mente var deres fødselsrett; å bli elsket.

Selvfølgelig kunne det ikke vare evig, men hva faen varer?

Det var sommer, og jeg var kongen av Oslo.

"Mennesket er en pervertert og skadet art," sa Harry. "Og det finnes ikke helbredelse, bare lindring."

For hjernene våre er alltid villig til å la følelsene bestemme. Alltid rede til å finne de trøstende svarene hjertene våre trenger.

"Mener du at du har en plan?"
"Selvfølgelig har jeg en plan."
"En god plan?"
"Det sa jeg ikke."
"Men en plan?"
"I høyeste grad."
"Du juger, ikke sant?"
"Ikke bare."