Bokelskere.no

Hadde de sveket meg?
Hun, kanskje, men ikke han. Han hadde jo gitt meg all den kjærligheten som var å få.
Han, kanskje, men ikke hun. Hun hadde jo faktisk vært der hele tiden.

Pappa var opprømt da vi gikk. Kjerringhelvetet var jo egentlig ei helvetes fin kjerring. Men hun var kraftig bygd, dama! Gud må ha ledd seg ihjel da han skapte det akterspeilet.

Når pappa drakk, ble ikke verden vakker og mennesker tiltrekkende. Tilværelsen ble styggere, og idiotene mangedoblet seg. Eneste måten å få bukt med elendigheten på, var å drikke enda mer.

Den kommunismen pappa snakket om, hadde visse likheter med forestillingene han hadde om Cuba. Han tenkte at under kommunismen ville folk ordne det slik at vinteren ikke var en årstid lenger. Kommunisme betydde cubansk sol og varme, ikke snø, kulde og drivis.

Jeg husker deg, pappa. Hva husker du om alt som var deg og meg?

Mig äger ingen, ej ens jag själv.

Det andre mennesket lot jeg være der alene med demoner jeg ikke hadde lyst til å vite noe om.

Det var umulig å snakke med ham, og jeg hadde ikke noe lyst heller. Vi var begge så opptatt av flaskene hans at vi ikke lenger så hverandre. Hvis vi snakket, føltes det som når man sier noe med munnen presset mot et glass. Vi ble drevet mot en avgrunn. Alt gikk så fort at man kunne telle månedene.

Bokhylla var av mahogni og hadde messinglister, men manglet bøker, bortsett fra noen få. Den ga ikke noe inntrykk av at pappa prøvde å lese litt hver kveld.

Det var Maiken som vasket. Vi leverte skittentøyet i en papirpose og fikk det rent og nystrøket tilbake. Maiken maste om å få mer til å vaske, hun mente sengetøy og håndklær også burde vaskes, men de klærne vi eide, hadde vi stort sett på oss, og sengetøy brukte vi ikke.