Bokelskere.no

Slik som min den gang unge mann var fast bestemt på å holde de puslete blomkarsene i live, slik er vi bestemt på å holde dem vi er glad i, i live, vi higer etter å skjerme dem, verne dem mot skade. Å være dødelig betyr å vite at det ikke går an, men man må forsøkte likevel.

Vi har ingen personlighet med mindre det er mennesker som kjenner oss. Med mindre det er mennesker vi håper å overbevise om at vi fortjener å være til.

For døden er ikke billig, om noen skulle lure på det.

Man tar aldri - virkelig - farvel.

For hva er hensikten med å dele sin ulykke med et annet menneske og ikke for at den andre også skal bli ulykkelig?

Når jeg leter etter Reynard ute, blir jeg fælen når jeg finner ham liggende bare noen meter fra bakdøren som han hadde sprettet ut gjennom kvelden før, utstrakt langs husveggen et sted jeg ikke kunne se inne fra huset.
Som om han ønsket å komme inn i huset igjen. Men døren var lukket for ham.
Nå gråter jeg, jeg hulker - "Reynard! Å, Reynard!"
Dette er en syk, hulkende sorg, som den som grep meg i Rays rom på sykehuset, dagen før han døde. På et tidspunkt da det ikke virket som om Ray skulle dø.
Enda fælere - Reynard er stiv, som en katt utskåret i tre. Tennene er blottet, øynene er halvt lukket, hvis det kan finnet et uttrykk i et katteansikt, uttrykker Reynard ekstrem pine, smerte.
Dette var ingen fredelig innsovning. Dette var en pinefull dyredød lidd i ensomhet.

På det opplyste vaktrommet - nesten øde klokka 01.43 - sier jeg til en av sykepleierne at mannen min er i rom 539, og han er død, og hva gjør jeg nå? Det er toppen av naivitet, eller absurditet, å tenke seg at sykepleierne ikke er fullt på det rene med at en pasient nettopp er død på Fjernovervåkningen, noen meter unna; likevel: Jeg prøver å være hjelpsom, med et spakt smil spør jeg til og med: "Skal jeg - ringe til et begravelsesbyrå? Kan dere anbefale et begravelsesbyrå?"
Kvinnen jeg snakker til - en jeg ikke har sett før - ser strengt opp. Jeg ser ikke den sympatien i ansiktet hennes som jeg har sett hos de andre. Hun sier: "Liket av Deres mann vil bli brakt ned til likkjelleren. I morgen da De ringe et begravelsesbyrå for å få hentet det."
Det er så sjokkerende - rystende - det er som om hun skulle ha lent seg over skranken og gitt meg en ørefik.
Det! Så fort har Raymond sluttet å være han og er nå det.

Hagedyrkeren er innbegrepet på en optimist: Han tror ikke bare at fremtiden vil bære frem fruktene av hans anstrengelser; han tror på fremtiden.

Alle erindringer er reiser, utforskninger. Noen erindringer er pilegrimsreiser.

Håp er ofte en makaber vits ved tilbakeblikk.