Bokelskere.no

Ensomhet rommer en mulig frihet fra dette veldige meningstrykket. Å erkjenne og akseptere sin ensomhet, selv i selskap med sine aller nærmeste, selv i sine minst alenegående stunder, er en første avlastning og et skritt i riktig retning, den som i beste fall leder fram til en forsoning med et, sagt enkelt, meningsløst liv.

Lenge trodde jeg at man, etter å ha vært barn en stund, ble voksen, at en vakker dag ville noen skru på et lys oppe i hodet mitt, og så ville det være gjort.

Det må skyldes en grunnleggende skjevhet i mitt system at denne helt urimelige ubalansen får bestå. Der mine lykketreff av glede ryker ut med badevannet, oppbevares fadesene i et brannsikkert hvelv. Mine fineste stunder gnagd vellystig i stykker av tidens tann, mens munnfullene av nederlag forblir hele og ufordøyde, slik at jeg blir nødt til å svelge dem i meg gang etter gang.

Jeg hører det jo så godt, utestemmen min, når alt ved situasjonen tilsier innestemme. Liksom jeg alltid må streve der andre, heldiggrisene, kan nøye seg med å være. All min tale like forpint, hver anstrengte vittighet bare ledd i en uavbrutt bestrebelse på å unngå å røpe min krøplingaktige nervøsitet, alt jeg sier, artikulert kun i den hensikt å henlede mine tilhøreres oppmerksomhet vekk fra min egentlige noia [...].

Likeledes har jeg prøvd og prøvd å opparbeide meg en bekymring for miljøet. Ikke nubbekjangs. Tar ikke tak, finner ikke feste i noe i meg.

Og er det rart jeg har mine beste stunder når jeg er full? Som om det er noe ved selve livet jeg strever med å ta på alvor. Som om jeg fortsatt bare leker voksen når jeg er der ute.

Det å ha vært barn er vår store sorg i livet. Vi går jo rundt og bærer på et dødt barn, helt til vi dør.

Og er ikke i alle tilfeller skilsmissen den mest velfungerende av de samlivsformer vi mennesker så langt har klart å utvikle?Med skilsmissen får jo alle hva de trenger, både forpliktelsene og friheten, tryggheten og usikkerheten, idyllen og realitetene, eller sagt på en annen måte: både ensomheten og fellesskapet, alt på én gang.

Samtidig har ensomheten kanskje aldri stått så lavt i kurs som den gjør i vår tid. Å være ensom er forbundet med skam, ergo noe man gjør hva man kan for å unngå, eller, om den ikke er til å unngå, gjør hva man kan for å skjule. Folk ofrer armer og ben for et liv i travelhet eller for muligheten til å kunne gi inntrykk av et liv i travelhet: Bundet på hender og føtter, ser man for seg, oppnår man sin etterlengtede anerkjennelse, tildeles man en plass i fellesskapet, innsettes man i en større sammenheng, begunstiget derav, som en følge, men en verdi, som en høyere grad av mening. Det sosiale nettverket er vår tids subtile diktatur, et det er blitt så om å gjøre å være en del av, at angsten for ikke å være det har spredt seg som en sykdom. Sykdommen skyldes idealiseringen av høyfrekvent sosial omgang som primærkilden til et sunt og normalt liv. Det er denne forestillingen om sunnhet som gjør folk syke. Omgitt av venner og vernners venner og venners venners venner gjennomsyres man av en smerte det ikke finnes lindring for, fordi rundt en er størrelsen på det sosiale nettverket svaret på alle spørsmål. Som om der er blitt skapt en ny og pervertert form for ensomhet midt i det febrilske mylderet.

Misantropen som elsket menneskene.