Bokelskere.no

-Nei, sorg skal hun slippe å gå i, stakkars ungen. Som om sorg er noe en kan kle av og på et barn.

– Men morfar, hva er en kommunist?
– Det er en som er så opptatt av rettferdighet at han av og til går litt av skaftet.
– Hvilket skaft?
– Riveskaftet, ditt nesegrev. Slutt å spørre, ellers forteller jeg ikke mer.

Det er morfar og jeg og et utall historier. Det har aldri vært og skal aldri i evighet bli noe annet.

Du sa en gang at ord er det viktigste et menneske kan ha i ryggsekken sin. For uten ord kan vi ikke forme tanker, og uten tanker er vi ... er vi som dyra, kanskje. Du dro visst litt på det siste, dyrekjær som du var.

... mangt og mye forandres, men menneskenes hjerter forandres ikke, ikke i alle dager.

Han tenkte at mon tro om det er sant det? Hadde ikke hans hjerte forandret seg i alle disse dagene som var gått siden han vendte barnet sitt ryggen? Eller var det det universelle, det å være et menneske som ikke forandret seg? Var det derfor han var på vei hjem? Fordi han, over femti år gammel, endelig hadde skjønt at sorg ikke er noe en reiser fra. At både sorg og ansvar er noe en tar opp og bærer med seg uansett hvor tungt det kjennes.

• Hvor skal vi hen, morfar, kjære, vene morfar, hvor skal vi hen?
• Vi skal helt inn i det dypeste fjellet,jenta mi.
• Men jeg vil ikke dit, morfar, det bor et farlig troll der!
• Vi skal dit likevel, det er den veien vi må gå for å komme ut i lyset igjen.

Gulldronning, perledronning, hør nå litt på meg.
Vil du være kjæresten min,
så skal du få en kåpe fin,
av fløyel og gull, med perler full.
Diddeli, duddeli deia, sola skinner på heia.

Jeg har ofte tenkt at det å være barn er som å leve under ei osteklokke. Verden er aldri større enn det du ser i øyeblikket.