Bokelskere.no

Jeg gir blaffen i hva som angivelig skal ha blitt lovt til en sandalskodd tulling som ikke kan gjøre annet krav på berømmelse enn at han var villig til å skjære strupen over på sin egen sønn på grunn av en tåpelig idé.

Han kommer med sholemen (pistol) fremme, og den streber som en kompassnål etter Alter Litvaks magnetiske nordpol.

"Det begynte å bli mørkt. Hva faen tror dere? Klart de ikke så oss. Vi er indianere, for svarte.(...)"

Et sted mister han fotfestet og sklir, og hælene skjærer tre meter lange render i søla, og det ender med at han ramler på baken. Han er for overtroisk til ikke å se dette som et ondt varsel, men når man er pessimist, er jo alle varsler onde.

Hver generasjon mister den messias de ikke har gjort seg fortjent til.

"Men si meg - jeg er bare nysgjerrig - går du virkelig omkring og venter på Messias?"
Berko trekker på skuldrene, er ikke interessert i spørsmålet, går bare med blikket festet på sporene etter de svarte kalosjenen i snøen. "Det er Messias," sier han. "Hva annet kan vi gjøre enn å vente?"

Mindre enn en time til det blir mørkt, og snøen som faller er lik biter av knust dagslys.

Brennan hadde studert tysk på college og hadde lært sin jiddisch av en pompøs gammel tysker på instituttet, og han snakker , som noen en gang påpekte, "som en pølseoppskrift med fotnoter".

Fra skjegget, armhulene, pusten og huden plukker vinden opp en fyldig eim av gammel tobakk og våt flanell og svetten til en uteligger.