Bokelskere.no

Reddet, enn så lenge, tenkte jeg. Men all forsiktigheten livet vårt består av, hvor mye er den verdt den dagen ulykken allikevel rammer, den som viser seg å ha vært det mørke endepunktet for alt sammen? Alle anstrengelsene man har lagt ned i å beskytte seg selv og sine, og som man kan rose seg av, helt til skjebnen plutselig slår til, som et rovdyr som har ventet i skyggen hele tiden.

Det var over. Allikevel fortsatte det. Det var som en kraft som ikke kunne hindres fra å hamre videre, måten toget trakk lasset sitt på gjennom de forbifykende remsene med vann og land. Fortere og fortere gikk det, mens jordene utenfor skiftet farge, fra gult til grønt, fra grønt til rødt. Så fór vi gjennom byer, hele rekker av byer, hvor lysene glimtet til og sluknet om hverandre. På motorveien i utkanten av en av dem lå en veltet bil, sperringer var satt opp, og mennesker løp til og fra i blålyset fra to ambulanser. Men jeg så på det, uten at det gikk inn på meg. Som om alt jeg hadde hatt av følelser var oppbrukt. Som om ingen av de rasende kreftene der ute kunne nå inn til meg lenger. Hva skulle kunne ødelegge meg? Alt som kunne hende, det hadde allerede hendt.

Og jeg tenkte: Hva tenkte du på før, all den tiden du ikke tenkte på henne? Når du lå i sengen og ventet på søvnen? Når du gikk turer i skogen om kveldene? Hva fylte hodet ditt på alle strekningene du tilbakela, hit og dit? Alle dagene på vei til og fra arbeidet, i bilkupeens svevende varme, der hvor jeg nå ikke hadde tanker for annet enn henne og fantasiene om alt jeg ønsket skulle skje, akkurat som det bare var hendene mine som kjørte, resten av kroppen oppslukt i lykken, et annet sted, med henne?

Det var så mye jeg ikke forsto. Brutaliteten i alt: i butikken, måten folk skjøv handlevognene foran seg på, måten de rotet rundt i frysedisken på, eller de sto borte ved grønnsakshyllene og snakket høylydt sammen, som om ingenting var skjedd. Ute på gaten, den infernalske trafikken, bilførerne som peiset på alt hva remmer og tøy kunne holde og som lå på hornet straks noen foran i køen brukte litt for lang tid ut av lyskrysset. Skoleungdom som kom i store flokker og som så ut som de holdt på å sprekke av lykke. Bråk overalt, biler som kjørte, mennesker som snakket, høy musikk. Alt for å overdøve det veldige sluket av stillhet som ville ha åpnet seg hvis alle hadde sluttet med det de drev med. Mennesker som snakket, men ikke én av dem om Ole-Jakob. Helvetes jævla drittsekker. Hvordan var det mulig? Hva hadde de å snakke om, nå da han var død?

Nei, i dette øyeblikk, kjære, vet jeg ingenting om deg, har ingen anelse om hva i deg som er virkelig og hva som ikke er det, er jeg ute av stand til å vurdere hva som er ekte og hva som er falskt av det du fra nå av kommer til å si til meg. Om du hater meg når du sier at du hater meg. Om du elsker meg hvis du sier at du elsker meg.

Hva skal vi gjøre, tenkte jeg. Når dette er over. Når vi er ferdige med all sorgen. Når vi har kommet oss igjennom det, hvis vi gjør det, hva i all verden skal vi foreta oss da.

Mennesker som snakket, men ikke én av dem om Ole-Jakob. Helvets jævla drittsekker. Hvordan var det mulig? Hva hadde de å snakke om, nå da han var død?

Sorg kommer i så mange former. Den er som et lys som slås av og på. Den er der, og er uutholdelig, og så forsvinner den, fordi den er uutholdelig, fordi det ikke går an å ha den der hele tiden. Man fylles og tømmes. Tusen ganger om dagen glemte jeg at Ole-Jakob var død. Tusen ganger om dagen husket jeg det plutselig. Begge deler var uutholdelig. Å glemme ham var det verste jeg kunne gjøre. Å huske ham var det verste jeg kunne gjøre. En kulde kom og gikk. Men aldri varme. Det fantes bare kulde og fravær av kulde. Som å stå med ryggen mot havet. Iskalde ankler hver gang en bølge slo inn. Så rant den vekk. Så kom den tilbake. Mens jeg sto slik, gikk solen ned, og det ble natt, og det er natten som siden har vart.

Du skal se dere kommer styrket ut av det, hørte jeg en si til Eva. Hadde jeg hatt krefter til det skulle jeg tatt øksen som fremdeles sto plantet i tv-en, hugget av henne armen og gitt den til henne og sagt: Du skal se du kommer styrket ut av det.

Hver gang jeg kom hjem, sto jeg litt i gangen og lyttet før jeg gikk inn, for å høre om noen gråt.