Bokelskere.no

Hva skal vi gjøre, tenkte jeg. Når dette er over. Når vi er ferdige med all sorgen. Når vi har kommet oss igjennom det, hvis vi gjør det, hva i all verden skal vi foreta oss da

Uansett hvor din vei måtte føre deg, vil jeg være ved din side og beskytte deg. Gjennom natten og inn i dagen.

Ingenting, tenkte jeg. Det er ingenting her. Utenom meg. Alt er dødt, jeg det ene som lever. Jeg kan gjøre hva jeg vil, men det er også det eneste. Alt jeg har trodd på og tatt del i, det har bare vært mine egne illusjoner, skapt for å dekke over den tomheten jeg har levd med, den hvor ingenting finnes, hvor ingenting har funnes noen gang, annet enn det jeg har vært nødt til å forestille meg for å holde det ut. Spøkelser, alt sammen, som kunne ha vært byttet ut med andre spøkelser, det ville ikke ha gjort noen forskjell, jeg ville ikke ha merket noen verdens ting. Min tanke er fri, jeg kan velge selv hvordan verden skal være. Men det er også alt. Det forblir i meg. Verden er i meg. Den lever og dør med meg. Slik den lever og dør i andre, uten at det forbinder seg med hverandre, det som er i meg og det som er i dem. Vi lever hver for oss. Vi innbiller oss at vi deler livet med noen, men vi gjør det ikke, vi lever alene, omgitt av andre, som også lever alene. Ikke noe av det som er i meg blir noensinne en del av dem. Det de har blir aldri mitt.

Flere ganger trodde jeg at jeg kjente meg igjen, at jeg hadde vært der før, bare for å ende opp et helt annet sted enn forventet. Selv ikke da jeg fikk øye på miniatyrbyen til den gamle mannen hjalp det på orienteringssansen, for bak keramikkhusene satt en ung sigøynerjente, dessuten var bygningene satt helt annerledes opp. Ja, akkurat slik er det! mumlet jeg for meg selv. For hver gang jeg går forbi, omorganiserer de hele byen, setter alt sammen opp i en ny rekkefølge, så jeg aldri skal finne veien ut av den igjen!

Er det slik døden ser ut? Et hus med ingenting i?

Før jeg skrudde av mobilen, sendte jeg en melding: Du vil ikke tro det. Er på et kult sted som heter Babels tårn, skal se en teaterforestilling som heter Apeplaneten. Eller omvendt. Først etter jeg hadde sendt den, husket jeg hvordan det vred seg i Ole-Jakob hver gang jeg tok den slags uttrykk i bruk, kult, corny, sykt, lik en allergisk reaksjon på falskheten i hans fars forsøk på å møte ham på hans nivå, smileyene mine, visste jeg, fikk ham til å rødme av skam.

Jeg ville gått med på hva som helst, tatt livet av hvem som helst, og hvor mange som helst, hvis det hadde kunnet vekke ham til live igjen.

Hun prøvde å forklare meg det en gang, uten at jeg helt fikk tak på det, at det ofte er om det man vet minst man skriver best.

I skråtaket et lappeteppe av bilder og plakater, mennesker jeg ikke ante hvem var, det eneste jeg visste var at de var berømte og at de hadde en avgjørende betydning for min sønn. Med dem fortalte han sin historie til omverdenen. Disse stjernene, berømthetene, de var hans personlige bagasje, som en koffert han kunne åpne for å vise hvem han var, hva han besto av. En jevnaldrende som stakk hodet inn ville på et øyeblikk vite hvor de hadde ham. Jeg tenkte: Her inne ser jeg alt. Og forstår ikke en dritt.

Hver dag naar jeg kom hjem fra klinikken, ventet jeg aa finne huset nedbrent og ble skuffet da jeg saa at det sto der. Naar litt av verden var gaatt under, hvorfor gjorde ikke resten det ogsaa?