Bokelskere.no

Det er både galt å være opptatt av utseendet og galt å bruke tid og krefter på det. Skjønnhet skal være "naturlig", altså medfødt, samtidig som kvinner oppdras til å ta det som en selvfølge at de aldri er pene nok.

Alle de mødrene som tok ansvaret for egen helse og jobbet deltid, de fikk bare høre at de hadde tatt et tåpelig valg. Hylekoret mot kvinner på frivillig deltid er virkelig en hån mot sunn fornuft.

Jeg vil slå et slag for ELGEN som mannsideal. Mange norske menn se jo også ut som elger, særlig de lange, når de springer rundt i skogen i trikot....Den norske mannen er undervurdert. Hvorfor kan ikke vi damer si høyt og tydelig det vi virkelig mener? At vi elsker helt vanlige, sterke, snille menn?...Mannen er kanskje lite god til å prate om følelser, men han skjønner forskjellen mellom rett og galt. Han slår ikke dem som er svakere enn ham. Han drikker ikke opp lønnen. Nei, han går på Clas Ohlsson når han synes han fortjener en oppmuntring. Og når livet butter, går han ned i garasjen og mekker, eller han braser ut i marka i uveisomt lende for virkelig å kjase seg ut. Den norske mannen går lange turer når han er lei seg. Jo større sorg, jo lengre tur. Han foretrekker grantrær fremfor psykologer. Det gjør han ofte rett i.

For moderskapet er ikke bare en rolle i forhold til egne barn. Det er en tilstand, en tilstand av konstant beredskap overfor andres behov.

Den dype, folkelige motstanden mot likestilling kan ha en svært rasjonell begrunnelse: Likestilling gjør at det ikke er noen hjemme.

Alt henger sammen med alt, og i tillegg ofte parvis, som et komplisert matematisk regnestykke med to streker under lyden av bakluka som til slutt skal smelle pent igjen, uten at man må sette seg på den, eller bruke slegge.

Det er mye i barns liv som er lærerikt, som provokasjoner, konflikter og kampen om innflytelse og makt. Om alt over middels ubehagelig blir til mobbing, robber vi barna for et viktig læringsområde.

Før bodde vi i en blokk ute i skogen. Hver vinterferie forsvant alle de norske naboene i Volvoer med matchende skibokser, og kanskje en liten tilhenger med fjellutstyr for de mest ambisiøse. Og vi satt igjen med alle innvandrerne. En hel uke var Alex, Bilal, Sohail, og Latif konger i bakken.

Av og til har man halen høyt til værs og synes det er gøy å være annerledes. men innimellom har man snarere halen mellom bena. Halen min var klistret helt inntil buken da jeg tuslet inn til Per og fortalte at jeg visstnok var bipolar. «Det vet jeg vel,» sa han. «Du er jo helt sprø. Det var derfor jeg ansatte deg.»

Enhver sosiolog, medie- eller litteraturviter vil nå ile til og fortelle meg hvordan dette henger sammen: Svarte (sosiologene sier nemlig "svarte") kan kalle seg selv negre, det er en del av deres identitetsbygging. Men hvite får ikke lov å si det, for da er det diskriminerende. Avsenderens posisjon betyr nemlig alt. Og det er jo artig stoff, og sikkert riktig, sett fra en akademisk synsvinkel. Men det er upraktisk. Det blir fort Babels tårn av slikt.