Bokelskere.no

I worked with books, I bought books, I even borrowed the odd one. But read them? No. I used to—oh yes, I used to read all the time, in bed, while eating, on my bike. But it stopped. Reading was the same as collecting, and collecting was the same as keeping, and keeping was the same as remembering, and remembering was the same as not knowing exactly, and not knowing exactly was the same as having forgotten, and having forgotten was the same as falling, and at some point you had to stop falling.

Hadde herr Lenox allerede glemt kvelden i går? Var det bare de menneskene som hadde noe å glemme,som ble glemske?Var glemskhet rett og slett å være ute av stand til å merke seg noe? Kanskje glemte ikke gamle folk noe som helst, de vegret seg bare for å merke seg ting.Fra og med et bestemt antall minner måtte det jo bli for mye for alle og enhver.Glemselen var altså bare en form for hukommelse. Hvis man ikke glemte noe, kunne man heller ikke huske noe. Glemselen var et hav som sluttet seg til hukommelsøyer.

Jeg elsket å lese samtidig som jeg spiste. Den ene brødskiva etter den andre, den ene kjeksen etter den andre, søtt og salt på stadig rundgang. Det var fantastisk: kjærlighetshistorier med goudaost, spenningsromaner med nøttesjokolade. familietragedier med mûsli, eventyr med myke karameller, riddersagaer med Prinzerolle-kjeks. I mange bøker ble det alltid spist nettopp der det var aller finest; kjøttkaker og grøt og kanelsnurrer og en ring kjøttpølse av de beste.

Når man mister hukommelsen, går tida først altfor fort, deretter går den ikke i det hele tatt. "Huff det er jo så lenge siden" , sa bestemor Bertha om ting som lå en uke , tretti år eller ti sekunder tilbake i tid.

Tante Harriet hadde alltid hatt et spirituelt vesen. Hun hadde allerede ruslet noen veier inn i sentrum av seg selv og tilbake igjen før hun ble Mohani og begynte å gå med dette trekjedet.

Jeg tenkte på diktene som handlet om landsbyen til Hinnerk og som var gjennomsyret av kjærlighet til stedene fra barndommen. Barndommen han hadde hatet så sterkt. Og jeg konstaterte at det ikke bare var glemselen som var en form for hukommelse, men at også hukommelsen var en form for glemsel.

Jeg er en kjedelig fyr og akkurat intelligent nok til å være klar over det. Synd for meg.

Den varme, søtjordholdige duften av kokte epler fylte hver krok i huset, det luktet til og med av sengene og gardinene. Det var en fantastisk eplemos.