Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Og det som beriket meg når jeg for eksempel leste Adorno, lå ikke i det jeg leste, men om den forestillingen jeg fikk om meg selv når jeg leste. Jeg var en som leste Adorno! Og i dette tunge, intrikate, omstendelige, nøyaktige språket, som forsøkte å løfte tanken stadig høyere, og hvor hvert punktum var satt som en fjellklatrers kile, fantes det også noe annet, denne bestemte tilnærmingsmåten til virkelighetens stemning, disse setningenes skygge, som kunne vekke et vagt begjær i meg etter å anvende det språket med den bestemte stemningen på noe virkelig, på noe levende. Ikke på et argument, men på en gaupe, for eksempel, eller på en svarttrost eller på en sementblander. For det var ikke slik at språket innhyllet virkeligheten i sine stemninger, men omvendt, at virkeligheten steg fram fra dem.
Jeg stilte meg ved siden av Yngve, like foran ham. Kinnene hans var rødlige, liksom mettet med blod. Det måtte ha blitt værende i porene da de forsøkte å tørke det bort. Og nesen, den var brukket. Men selv om jeg så dette, så jeg det ikke likevel, for alle detaljer ved ham forsvant inn i noe annet og større, både ved det han utstrålte, som var død, og som jeg aldri hadde vært nær før, og det han var for meg, en far, og alt som lå av liv i det.
At lukten i huset skulle være den samme nå, tyve år senere, etter at så mye hadde forandret seg i det, var merkelig.... Men i et hus hvor alle tidligere vaner hadde opphørt, hvor mennesker hadde dødd fra, og de som var igjen, var for gamle til å gjøre det de pleide, hva med lukten i disse husene, hvordan kunne den være uforandret? Satt førti års liv i veggene, var det det jeg kjente hver gang jeg steg inn her?
Sommeregn. Å, dråpene som faller mot den tørre, varme asfalten og først fordamper, eller absorberes av støvet, men som likevel gjør sin del av jobben, for når neste dråpe faller, er asfalten kaldere, støvet fuktigere, og så brer det seg mørke felt utover, og så forbindes de med hverandre, og asfalten ligger der våt og svart.
Ytterst på kanten stod en boks med Kleenex papirservietter. Å, praktisk var det vel, men hvor kynisk virket det ikke! Så man den, så man også alle menneskene som kom hit og gråt i løpet av en dag, og forstod at ens egen sorg ikke var unik, ikke var enestående, og dermed ikke var særlig verdifull. Kleenex-boksen var et tegn på at det her gikk inflasjon i gråt, og i døde.
Bortsett fra noen enkelthendelser... ...husket jeg så godt som ingenting fra barndommen. Det vil si, jeg husket så godt som ingen av hendelsene i den. Men rommene de utspilte seg i, husket jeg. Alle stedene jeg hadde vært på, alle værelsene jeg hadde vært i, husket jeg. Bare ikke det som hendte i dem.
Jeg sier aldri det jeg egentlig tenker, aldri det jeg egentlig mener, men legger meg alltid tette opp til den jeg til enhver tid prater med...
For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det.
"...For det var ikke slik at språket innhyllet virkeligheten i sine stemninger, men omvendt, at virkeligheten steg fram fra dem."
Så man den, så man også alle menneskene som kom hit og gråt i løpet av en dag, og forstod at ens egen sorg ikke var unik, ikke var enestående, og dermed ikke særlig verdifull.