Bokelskere.no

"Jeg tenkte, Kristin, når du selv har født barn, så vil du vel skjønne bedre - "
Hun husket da moren sa dette. Sorgfull tenkte datteren - det var visst ikke slik at hun skjønte sin mor nu heller. Men hun begynte å skjønne hvor meget hun ikke skjønte.

Alt hvad en mann eier,holder han mere enn han holder det.

Og hun skjønte skilnaden på mannens kjærlighet til hustruen, som hadde levd med ham hele det lange liv i tunge og gode dager, og hans kjærlighet til barnet, som bare hadde delt hans gleder og tatt imot hans inderlige ømhet.

[...], men du er mest stri når du elsker mest, [...].

Så får en mann tåle det, når han avler avkom av sitt legeme, at det svir i hjertet om han mister dem eller verden går dem imot.

Det vet du nu vel, Kristin min, uvis er den som gråter et menneskes bortgang - hellere have dig Krist enn jeg, har du vel hørt sagt; jeg trøster mig fast til Guds miskunn.

'Jeg vilde da se igjen Kristin vår - den vakreste rosen i Norddalen.'

'Kristin,' sa presten strengt. 'Tør du hovmode dig slik at du tror du evner å synde så stort, så Guds miskunn er ikke større -.'