Bokelskere.no

De to der hadde lagt datingplaner for meg, det var åpenbart.

De vil for enhver pris at jeg skal være lykkelig, drittsekkene.

Jeg ville lage en slags nedfellbar kalesje for å beskytte Roswell i tilfelle det begynte å regne. Det er omskiftelig vær her omkring, det er oppholdsvær flere ganger om dagen.

I mangel av en skjebne burde jeg i det minste skaffe meg en framtid.

Jeg har ikke lyst til å bli gammel og tenke at jeg aldri har tat thele huset mitt i bruk. At jeg har tilbrakt hele livet i et hjørne på kjøkkenet, i en krok i stua. Jeg vil leve som om hver dag var den siste, helt til den siste kommer...

Det er alltid i morgen jeg skal slutte, det er alltid i morgen jeg skal dra. Det er alltid i morgen jeg skal begynne å leve.

Hvor mange mennesker er det som tegner abonnement på ulykken, helt alene, som voksne mennesker, uten noen gang å si opp abonnementet?

Jeg har alltid trodd at noe inni meg vil kjenne når det er på tide å stoppe opp. Det kommer sikkert til å handle om at jeg møter noen, noen som gir meg lyst til å slå meg til ro, få barn. Men kanskje det ikke dukker opp noen, eller at jeg ikke legger merke til ham. At jeg tar feil av veien, at de tikke finnes noe lite hus på prærien med vedfyring, lukten av syltetøy, en mann for resten av livet. Bare flyktige eller tilfeldige forhold. For øyeblikket spiller det uansett ingen rolle.

En holder seg fast i det en kan. Hun holder seg fast i andres ulykke

Jenta blunket til dem og svarte: Fortsatt God Kveld, gå mellom regndråpene.

Jeg tar for stor plass i reiret. Eller kanskje det er reiret som er for trangt for meg.