Bokelskere.no

Han betraktet husene, veiene og trærne, som om det skulle finnes spor etter hans tidligere liv på dem. Men han så bare stumme, likegyldige overflater. Han lente seg mot et av de gamle kastanjetrærne på torgplassen, strøk med hendene over den skitne grå barken. Han så seg selv gå forbi her som barn, han var på vei til skolen, på vei til musikktimen, på vei hjem. Plassen var folketom, og det var svært stille, men luften kjentes nesten levende. Andreas var på selsomt vis lykkelig, kanskje var det erindringen, denne flyktige følelsen av lykke, som forsvant så snart man forsøkte å konsentrere seg om den.

Delphine ville se katedralen. Kirkeskipet var mørkt. Ved å trykke på en knapp skrudde man på lamper som lyste opp alteret og et spesielt severdig kapell. Delphine tente et stearinlys. Andreas spurte seg selv for hvem. For ingen bestemt, sa hun uoppfordret. "Nå skylder den gode Gud meg noe."

Angsten tok pusten fra ham, presset kroppen hans sammen til det føltes som om den skulle eksplodere og løse seg opp i et eneste sjødrev, i millioner, milliarder av ørsmå dråper som virvlet gjennom tomheten.

Tomheten var normaltilstanden, hadde han sagt, han fryktet den ikke, tvert imot

Rett før det var slutt røk filmen, og etter en lengre pause ble lysene i salen tent, og en dame kom inn og sa at de av tekniske grunner ikke kunne vise slutten på filmen. Med et par setninger fortalte hun hvordan historien endte.