Bokelskere.no

Det er ikke godt å si hvorfor man elsker noe eller noen. Man kan finne på årsaker hvis det blir nødvendig, men det viktige skjer i mørket og utenfor vår kontroll. Man vet bare når det er der. Og når det forsvinner.

Den ensomme ulven må være et romantisk bilde, men i praksis dreier det seg om et dyr som er forutbestemt til å dø.

Man kan planlegge visse ting, jobbe mot målene i årevis, og likevel inntreffer de aldri. Eller så er man tilfeldigvis på rett sted til rett tid, og vips så får man alt rett i fanget. Hvis man vil tro på sånt som skjebnen, så er det en lunefull faen. Iblant står han og sperrer den døra som var tiltenkt deg fra fødselen av, iblant tar han deg i hånden og trekker deg inn så fort du stikker nesa fram. Og stjernene kikker ned og holder kjeft.

Hva var det som hadde skjedd? Hva var det for en sekt Lennart og Laila hadde gått inn i?
Bare den vanlige, den som bare har to medlemmer og som par i strevsomme ekteskap kunne være så heldige å bli medlemmer av. Sekten som hadde mottoet: Vi har bare hverandre.

Alle mennesker hetre egentlig noe annet Inni hvert menneske fins et annet menneske snaket sier feil og bak ordene fins andre ord Vi syns bare når det er mørkt vi høres bare når det er stille

Det fins alltid et visst ubehag. Alltid. Kokainen hadde fjernet det. Kroppen ble som et skall av fløyel, et skall fyllt av bare glassklare tanker. Uklarhetene var borte, og livet var herlig. Etterpå innså Lennart at det å etterstrebe denne opplevelsen kunne bli en livsoppgave. Så han avsto.

Men noe hadde forskjøvet seg i hjernen på Jerry under hasjrusen og ville ikke falle på plass igjen. Under et øyeblikk av klarsyn da han skulle befri verden fra en avskyelig blodsuger, hadde en innsikt slått rot i ham og nektet å slippe taket etter at rusen hadde avtatt.

Etter noen dager med resultatløse samtaler, begynte de å medisinere henne. Små ovale piller med en fordypning over midten. Dagene og ukene fløt i ett, og hun visste ikke hvor lang tid som hadde gått da et lite gløtt av lys begynte å trenge inn i det store mørket hennes. Hun erindret følelsen av at et brannhemmende teppe ble kastet over henne. Nå åpnet det seg en glipe. Stemmene rundt henne ble tydeligere, konturene skarpere. Et par dager satt hun bare og kikket ut gjennom den lille glipen, registrerte hva som foregikk rundt henne. Hun var verken glad eller trist, men hun var utvilsomt i live. Til slutt utvidet hun glipen og trådte ut. Noen sommerfugl som kom ut av puppen sin var hun sannelig ikke, men hun var forvandlet. Hun var Teresa den tomme, men hun bar sitt skjold og sumulerte liv på en måte som til og med overbeviste henne selv. Iblant kunne hun faktisk tro at det var virkelig.

Alle mennesker heter egentlig noe annet.

Enkelte ser ut til å tåle hva som helst, andre bryter sammen ved minste motgang, man kan aldri vite. En hendelse som er fullstendig ødeleggende for ett menneske, kan være et skuldertrekk for en annen, som i sin tur blir knust av noe som andre oppfatter som en bagatell.