Bokelskere.no

Må man virkelig ha noe å si for å gå i terapi? Hva om ordmangel er det som må behandles, om sinnet ikke er tilgjengelig for språket?

Og så er de arbeidssomme. Hyggelige. Rause. Jeg vet ikke hvorfor de provoserer meg, de demonstrerer et potensial folk ikke skulle vært i nærheten av.

Når jeg spiller av filmen fra den bestemte morgenen før hun døde, stanser jeg hver gang idet jeg går fra barnehagen. Jeg stanser idet jeg ringte moren min og sa at jeg var forsinket. Stemmen hennes lyste opp da hun tok telefonen og hørte det var meg, det gjorde den hver gang jeg ringte, hver gang hun så meg. Jeg stanser før jeg tok trikken opp til henne, åpnet døren og ropte hallo, før hun så på meg slik ingen andre gjør eller kommer til å gjøre. Jeg stanser i hvert fall før jeg ble irritert over hvor nysgjerrig hun var på livet mitt, jeg stanser akkurat idet stemmen hennes lyste opp. Det øyeblikket spiller jeg av igjen og igjen.

Jeg raste fordi det gikk opp for meg at jeg hadde valgt feil strategi som barn. Mitt fordekte bidrag hadde vært fåfengt. Disiplin hadde vært min måte å prøve å gjøre dagen hennes lysere på. Jeg ryddet leker, strøk tøy, redde senger, jeg smøg meg fra rom til rom, fjernet rot og uorden, meglet i søskenkrangler, avledet raseriutbrudd, jeg ville komme henne i forkjøpet slik at hun ikke ble motløs. Men så ble det helt feil, det var jeg som ble motløs.

På et eller annet tidspunkt begynte språket å forvrenge virkeligheten og menneskene i den. Språket forvandlet naboer til fiender, vennskap til alianser, hjemmet vårt ble nasjonens hjerte som stod i fare for å bli revet i filler. Ingen skal fortelle meg at kriger ikke drives fram av språk.