Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
"En indianer føler ikke smerte" var hennes livsmotto
Jeg kunne ikke finne noen hevngjerrig følelse inni meg - tvert imot: Utleverte jeg ham til politiet var det som om forbrytelsen han hadde begått mot meg ble snudd på hodet. Først hadde han sperret meg inne, deretter ville jeg sørge for at han ble sperret inne. I mitt forvridde verdenssyn ville ikke det ha opphevet ugjerningen, men gjort alt enda verre. Ondskapen i verden ville ikke blitt mindre, men fått større omfang.
Stockholm-syndrom (..) - en kategoriserende diagnose jeg tvert avviser. Det spiller ingen rolle hvor fulle av sympati blikkene måtte være når begrepet ristes ut av ermet, effekten er grusom: Det gjør offeret til et offer for annen gang idet det blir fratatt makten til å tolke sin egen historie - og gjør de viktigste opplevelsene til utviklingen av et syndrom. Begrepet setter spørsmålstegn ved oppførselen som faktisk er avgjørende for at offeret overlever.
Jeg følte meg som en mishandlet hund som ikke biter hånden som slår, for det er den samme hånden som gir den mat.
Jeg kunne bruke flere timer på å vaske bort de små vanndråpene fra metallet i vasken med avkalkningsmiddel, til den var skinnende ren, og jeg vasket toalettet så rent at det vokste opp fra gulvet som en kostbar porselensblomst.
Journalister prøvde å snike seg inn på sykehus forkledd som sykepleiere
Da så han på meg slik en stolt eier betrakter sin nye katt- eller enda verre; slik et barn betrakter en ny leke. Full av forventning og samtidig usikker på hva man kan gjøre med den
Sørgegudstjenesten ble sendt på TV. Jeg satt foran skjermen med øynene vidåpne av skrekk. Alle disse jentene var på min alder. Men det var én ting som beroliget meg når jeg så bilder av dem på nyhetene: Jeg var ikke den blonde, sarte jenta som gjerningsmennene syntes å foretrekke. Jeg hadde ingen anelse om hvor feil jeg tok.
Jeg tumlet meg gjennom gangene og så mennesker overalt: Men jeg var ikke lenger en av dem. Jeg hadde ikke lenger rettigheter. Jeg var usynlig.
Jeg hadde gledet meg til verden der ute i lang tid, hadde sett den for meg i de vakreste farger, tenkt på hvordan den ville føles. Og nå beveget jeg meg som i en innbilt verden. Min virkelighet var bjørketapetet på kjøkkenet, omgivelser jeg visste hvordan jeg skulle bevege meg i. Her ute snublet jeg rundt som om jeg hadde havnet i feil film.