Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Vi tror ofte at sorgen går fort over hos barn, at den ikke går så i dybden. Ofte blir vi narret av at barna flakker så veldig. Ikke lenge etter ser vi smilet. De kan spørre og grave om de mest alvorlige og triste ting, for så i neste øyeblikk å være ute og leke. Vi kan da ofte forledes til å tenke at det ikke går så veldig inn på dem alikevel. Spontaniteten er barnets adelsmerke (...) Ikke før barnet er blitt lik oss voksne som ofte ser oss rundt etter andres reaksjoner, og passer oss vel for å gjøre noe som vi ikke er sikre på er godtatt av omgivelsene, selv om vi har både lyst og behov.
Vi reagerer, føler og handler også på grunn av det som har skjedd i livet tidligere. Det ligger lagret i vårt indre og har stor betydning for hvordan vi opplever ulike dager. Noen ganger er det langt borte, andre ganger kommer det over oss som en bølge.
Der hvor barna ikke får informasjon, der tar fantasien over. Fantasiene er ofte verre enn virkeligheten.
Det avgjørende i samværet med barna er ikke om vi er gode svarautomater, men om vi har tid og mot til nærvær.
"Se hva jeg har fått av klassen," nesten ropte han, og viste meg heftet med alle tegningene. Det var ikke vanskelig å skjønne hva det hadde betydd for ham å få dette. Han hadde blitt vist individuell oppmerksomhet. Dette var noe som bare var til ham. Dette fokuserte på hans tapsopplevelse.
Men alle som mister et menneske de er glad i, blir på en måte hovedpersonen i sorgen slik de går og kjenner det i sine egne tanker og følelser.