Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
De var syttitre og åttitre og skal begynne livet på nytt. De har litt ved, noen tusenlapper og en gammel sykkel. Det er alt.
Denne gangen klarte hun ikke å få fram et svar, hun bare smilte. Det var et stort, varmt smil som bare hun kunne gi ham, og som bare han kunne ta imot.
Hun så at han smilte, og det var bare hun i denne verden som kunne ta imot dette smilet.
Jeg hadde løyet for ham, det siste jeg gjorde var å lyve for faren min, og løgnen hadde gitt ham ro. Slik var det.
Lørdag, 5. februar 2003 Ein liten fugl eg aldri har sett før. Han sat der eit bel mellom dei andre. Utpå dagen var han vekk.
En bok hadde fått meg til å gråte.
Det var uhørt. Jeg skammet meg i lang tid etterpå. Jeg kunne ikke fortelle det til en levende sjel, men jeg lurte selvsagt på om det samme hadde skjedd med pappa, og at det var derfor han ville ha meg til å lese den.
Jeg leste med en iver og grådighet som ingen forsto, kanskje ikke engang jeg selv. Det var bøker som fikk meg til å drømme. Det var bøker som langsomt gjorde noe med meg, som fikk meg til å ønske meg bort.
Når vinden sto fra nordøst, pleide døra til biblioteket å blåse opp. Vinden presset den opp på gløtt, og det hendte flere ganger mens jeg var der og gikk alene mellom hyllene. Jeg husker den helt særegne lyden av vinden gjennom dørsprekken, det ulte og jamret, og jeg glemmer det aldri. Når det blåser, tenker jeg på bøker.
Hvem er det vi ser når vi ser oss selv?