Bokelskere.no

... jeg helt fra barndommen av hadde lidd under følelsen av å være et overflødig menneske som [...] de fleste regnet for kjedelig.

Jeg vet at hvis jeg bare ikke blir hemmet av den fordømte sjenertheten, er jeg i grunnen ganske god til å fortelle.

Det pleier gjerne være slik når folk innerst inne vet at en fare eksisterer, de blåser av den for å døyve redselen.

Av og til var det som jeg hørte trærne puste sakte ute i hagen og vinden stryke varmt og vellystig gjennom gresset, for angen bølget inn gjennom de åpne vinduene. Alt var vakrere og bedre enn noen gang før.

Jeg hadde ikke tid og tanke for annet enn å være glad og glede meg over andres lykke; for når en er lykkelig selv, innbiller en seg at alle andre mennesker er det også.

Det vanskeligste for en lege er ikke de syke, skal jeg si Dem. En lærer snart å ta dem på den riktige måten. får en slags teknikk så og si. Og dessuten - når pasienter klager og spør, graver og maser, er det bare noe som følger med sykdommen, akkurat som feber og hodepine. Utålmodigheten deres regner vi med på forhånd, den ruster vi oss til, alle har sine faste, beroligende fraser og småløgner på lager, akkurat som sovemedisin og smertestillende dråper. Nei, de som gjør livet surt for oss, er slektningene. De trenger seg alltid mellom lege og pasient og vil ustanselig vite "sannheten". Alle bærer seg ad som om det ikke fantes andre syke enn dette ene mennesket som står dem nær.

For første gang i mitt liv skjønte jeg at de fleste egenskapene en har, ligger i dvale så lenge en føler seg ufri og bundet, at det virkelige innholdet og omfanget av et menneskesinn først kommer fram når det tør utfolde seg

Hjertet mitt krymper seg under denne ostentative utmarsjen, for jeg skjønner hvorfor hun ikke vil ta imot hjelp eller kjøres ut i rullestol: hun vil vise meg, nettopp meg, hun vil vise oss alle at hun er krøpling. I en slags fortvilet hevntørst vil hun pine oss med sin smerte, straffe oss friske for sin sykdom. Men nettopp ved denne tragiske utfordringen merker jeg enda tydeligere enn under det første fortvilte utbruddet hvor grenseløst hun lider over å være så hjelpeløs.

Å kalle ham usympatisk ville være galt, men han hørte til de selskapssyke menneskene som samler like ivrig på bekjentskaper som barn på frimerker. Og som alle samlere var han mektig stolt av hvert eneste eksemplar i samlingen sin.

Mennesker med trang horisont er fryktelige overalt hvor de sitter med makt, men aldri så fryktelige som i det militære.