Bokelskere.no

Alt går over. Eller mer presist: Alt går over i noe annet.

Men, tenkte jeg - livet må gå videre. Vi kommer ensomme inn i det, og vi går ensomme ut av det. Og enkelte av oss må gå ensomme gjennom det også.

For der abort-tilhengerne så en geléklump, nærmest en ekkel «greie» som bare kunne fjernes uten nevneverdige dikkedarer, så jeg et helt menneske. Noe så absurd som et nytt individ, oppstått av nesten ingen verdens ting. Gjennom mors og fars nattlige sysler, fnisende under dynen i et vintermørkt rom, eller kanskje under høylydte jubelrop i duftende busker og kratt, fant den magiske unnfangelsen sted. Ja, den var magisk! Sædcellenes målrettede spermaritt mot det ventede egget, egget stort som en klode i forhold. Og så: Den utvalgte slipper inn i eggets myke plomme. Den utvalgte! Vinneren. Hvor ofte hadde jeg ikke trøstet meg med denne vissheten hver gang livet gikk meg imot! At jeg egentlig, til tross for de tapene hverdagen satte inn på en etter hvert ruvende konto, var en vinner. En seierherre. I knallhard konkurranse med millioner av andre celler var det nettopp det vesle rompetrollet Elling som hadde gått først over målstreken, og som altså derfor kunne heve livets pokal og ta del i menneskenes verden. Og jeg gikk videre, ut over meg selv og egne interesser. I borettslaget vårt hadde det vært en gutt på min egen alder som var født døv, blind, og åndssvak. En mer grusom skjebne kunne vel noen knapt tenke seg. Men når jeg sommerstid kunne se ham sitte ute på plenen og virre med det store tunge hodet sitt, så var det faktisk et direkte resultat av at også han hadde vunnet sitt løp. Han hadde slått potensielle fysikkprofessorer, idrettsutøvere, kunstnere og intellektuelle ned i støvlene! Og når alt kom til alt: Hvem kunne vite hva slags abstrakte bilder som rullet forbi hans indre blikk?

Hundre år før min tid malte Edvard Munch et bilde som heter «Aften på Karl Johan». Jeg kan huske det var avbildet i en eller annen lærebok på ungdomsskolen. Og at det gjorde et voldsomt inntrykk på meg allerede da. Maleriet viser en mengde mennesker som strømmer oppover Karl Johan i retning Slottet. De er bleke, nærmest litt grønnlige i ansiktene, og øynene er store og tomme. Det er som om de nylig har stått opp fra graven. Og ute i den tomme gaten, på vei i motsatt retning av alle de andre, ser vi en mørkkledd skikkelse. Som med så mange av de andre maleriene av Munch, får jeg en ensomhetsfølelse når jeg ser på det, det gjør nesten vondt i magen. Jeg tror det må ha vært mitt første møte med Munchs verden, og nettopp derfor virket synet kanskje ekstra rystende på meg. Inntil da hadde jeg trodd at malerier var noe man hengte på veggen for å pynte litt opp. At de kunne gjøre noe med en, var helt ukjent for meg. Men på en underlig måte kjente jeg meg igjen i dette bildet. Jeg visste at det var jeg som var på vei ned gaten, bort fra de andre, bort fra hovedstrømmen.

Tanken på reinkarnasjon hadde ofte plaget meg. Liv, død, liv, død i det uendelige. Iallefall kunne jeg ikke forestille meg annet enn at en kar som meg måtte ha uendelig langt igjen til Nirvana. Når livet hadde holdt på med meg som verst, hadde jeg faktisk lengtet etter døden. Dyp søvn til evig tid. Å bli møtt av en eller annen erkeengel på den andre siden måtte være litt av en nedtur. En slags åndelig rektor som med et litt trist smil kunne fortelle deg at du nok hadde strøket til eksamen enda en gang. Kanskje vi skulle prøve med en liten runde i Rwanda neste gang, Elling? Eller hva med Calcutta? Glimrende steder å vokse opp for den som vil kvitte seg med det materialistiske opphenget som står mellom din egen sjel og Total Harmoni.

Jeg likte henne. Hun hadde ikke funnet opp verken kruttet eller noe annet, men hun lot sannelig ikke som det heller. Her var det enkle forhold, og god plass mellom de lyse innfallene.

"Ja, her er det sannelig lenge siden det var damebesøk", sa Alfons Jørgensen. "Jeg ser det", sa Reidun og dro en pekefinger bortover kanten på en av bokhyllene.

Rundt meg satt mennesker med lukkede masker bak tabloidaviser og bokpermer, og jeg våget ikke be dem om en bekreftelse på at dette var toget til Asker, det RIKTIGE Asker. Og konduktøren kom ikke! Han kom rett og slett ikke! Jeg mener, her kjøper man billett i dyre dommer. Og så gidder ikke konduktøren å komme med tangen sin!

For av og til har jeg det slik at jeg tror på skjebnen. Tror på en underliggende hensikt i alt som skjer. Et menneske driver inn i din private bukt. Javel. Men et menneske rommer et helt univers. Da er det ikke likegyldig hvordan du møter det. Det gjelder å bringe det opp på din egen strand på en skånsom måte

Dersom man er så heldig å få lov til å komme inn i en kvinne, ja da er man på besøk og får oppføre seg deretter.