Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Et øyeblikk så jeg hele verden falle, alt falt, og alt falt i samme fart, så det tok aldri slutt.
Gunnar bare så på ham, lenge, og Dragen blei urolig, han var feit og svett og vippa fra fot til fot.
Snøen lå i tre dager, så rant den vekk og det var bart og mildt en uke. Så kom det ny ladning, og den snøen fikk lov å ligge. Brøytekantene hopa seg opp, men måtte gå hele kvartalet rundt før man fant en åpning, kvikksølvet skalv på tjue minus, isen la seg på fjorden så vi kunne gå på skøyter til Nesodden og pilke torsk ved Dyna Fyr.
Muttern vekket meg med værmeldingen. 40 centimeter nysnø på Tryvann. Rullegardinen smalt opp og vinteren ramla inn av vinduet. Jeg lå i senge og kjente etter, kjente etter og kjente ingenting.
Det var ingenting å si og det blei ganske trykkende stille. Nina satt der som en lukket dør og jeg fant ikke nøkkelen.
Og så husker jeg gymlæreren, Skinke, han het Skinke, en høy staka, med smalt hue, tjukke briller, cutting og tre norgesmesterskap i kappgang. Han rulla så vidt innom og peip at gutta skulle ha med gymtøy neste dag, så kappgikk han ut igjen mens hoftene roterte som en nysmurt globus.
Så gikk døra opp og klasseforstanderen kom inn, Iversen, kalt Kers Pink, han hadde et stykke åker utenfor rekkehuset på Tåsen, en spjæling i lagerfrakk, men han hadde digre, hårete hender og stemmen kom nede fra gulvet et sted og tøt ut av munnen som jern.
Langsomt blei skolegården tom, som om de mørke, breie dørene var digre støvsugere.
Jeg snudde meg. Tårnet fór til værs, høyere enn skorsteinen på Gaustad. Så kom kriblinga, jeg glødet, som om jeg var en elektrisk ål.
– Ja, sa jeg. Klabern.
Jeg var aleine, på toppen av tiern. Jeg kunne se hele Oslo. Varmedisen dirra i horisonten. Jeg gikk ut på brettet. Det var langt ned, men det virka lenger enn det var, for man så gjennom vannet også, helt ned til den grønne bunnen.
Mørket la et teppe over himmelen, pølsene og isen og colaen lå som et søkke i magen.